– Abid Raja sa ikke at verken Frp eller Siv Jensen var «brune», og slett ikke «nazister». Han karakteriserte bare den spesifikke retoriske vendingen, skriver Jostein Gripsrud. Foto: Tore Kristiansen

Debatt

Hadde Abid Raja rett?

Abid Rajas bruk av betegnelsen «brun» om Frps utspill var neppe partitaktisk klok. Men det betyr ikke at han saklig sett ikke hadde rett.

JOSTEIN GRIPSRUD, professor i medievitenskap (UiB)

Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen har hevdet i et internt Frp-notat at «Abid Rajas gjentatte angrep på Frp og vår partiledelse» gjør at «Abid Raja er uskikket til å forvalte rollen som visepresident og medlem av Stortingets presidentskap».

Det kan leses som at det å skarpt kritisere utspill fra Frp og dets ledelse betyr svekkede sjelsevner eller i alle fall tap av moralsk og politisk dømmekraft. Amundsens utspill gjør det naturlig å se nærmere på om, og i tilfelle i hvilken grad, Raja hadde dekning for å kalle valgkamputspill fra Siv Jensen og Sylvi Listhaug for «brun propaganda».

les også

Frp-Amundsen vil fjerne Raja som visepresident på Stortinget

Det er to grunner til at Rajas utsagn kan forsvares, språklig og politisk. 1) «Brunt» er ikke det samme som «nazistisk» og 2) Frp har en over 50 år lang historie med å appellere til fremmedfiendtlighet i folket.

Særlig etter 22. juli 2011 burde de – som alle andre – ta seg i vare for å gjøre nettopp det. Den fremmedfiendtlige terroren i Bærum, i umiddelbar forkant av Jensens nye snikislamiserings-innlegg, understreket i de fleste edruelige observatørers hoder, hvor viktig denne forsiktighetsregelen er. 

les også

Amundsen møter motstand i Frp– lite støtte til å vrake Abid Raja

Adjektivet «brun» om politiske ideer og bevegelser er språklig sett i utgangspunktet en såkalt metonymi av typen «del for helhet»: Fargen det tyske nazipartiet i mellomkrigstiden valgte på sine skjorter, en visuell detalj, brukes som betegnelse på ideer og bevegelser som kan knyttes til aspekter ved nazismen. Å si at noe er «brunt» er ikke det samme som å si at det er nazistisk. Da kunne en jo brukt den betegnelsen.

Det historiske faktum er at nazibevegelsen spilte på en rekke forhåndenværende ideologiske elementer i mellomkrigstiden, som hver og en for seg, ikke betydde nazisme og slett ikke industrielt folkemord. Blant disse elementene var rasistiske fordommer mot jøder og f.eks. roma, som ble tillagt ansvaret, som syndebukker, for mange og store samfunnsproblemer i datidens Tyskland. Ved å appellere til disse fordommene, og ved å framheve nazistpartiet NSDAP som et parti som virkelig tok fatt i disse folkegruppenes undergravende nærvær, ville en vinne, og vant, økt velgeroppslutning.

Analogien til Frps bruk av «snikislamisering», en prosess også statsminister Solberg faktisk slår fast ikke finnes, gir seg selv. Begrepet mistenkeliggjør en minoritet, og påstår at denne religiøse og etniske minoriteten i det skjulte arbeider på å forandre Norge på grunnleggende vis, ødelegge det vi kjenner og er glad i.

At en finansminister og regjeringspartileder bruker denne retorikken, endatil like etter et forsøk på å massakrere medlemmer av den aktuelle minoriteten, er den store politiske skandalen her – ikke at Raja, rik på egne erfaringer med rasisme, bruker betegnelsen «brun propaganda» om budskapet. Han sa ikke at verken Frp eller Siv Jensen var «brune», og slett ikke «nazister». Han karakteriserte bare den spesifikke retoriske vendingen. På den nevnte historiske og aktuelle bakgrunnen, er det flere som vil mene han hadde rett.

les også

Ut med sterk støtte til Abid Raja: – Han står for det Norge jeg vil ha

Raja nevnte ikke en gang Frp historisk nære forhold til den aktuelle retorikken. Mange i Norge er oppmerksom på Sverigedemokraternas opprinnelse i høyreekstreme kretser. Få husker derimot nå det faktum at Frps grunnlegger, Anders Lange, var en eksplisitt, klassisk rasist og apartheidstøtte, med bakgrunn fra det sterkt høyreorienterte, noen ville si «brune», Fedrelandslaget i 30-årene. Heller ikke at han på 50-tallet diskuterte politisk samarbeid med restene av quislingpartiet NS. Det betyr ikke at han var nazist, han var tilhenger av flerpartisystem og en liten stat. Men at han hadde tydelige «brune» elementer i sin politiske tenkning, er klart. 

Folk har også stort sett glemt at Carl I. Hagen alt på 70-tallet beklaget at Norge hadde fått så mange innvandrere, og at han i 1987 på et valgkampmøte leste opp et falskt brev, «Mustafabrevet», der budskapet nettopp var at muslimene ville overta landet og stryke kristenkorset av flagget. Folk husker heller ikke ledende Frp-eres nære samarbeid med desidert «brune» grupper, som rasisme-dømte Hvit Valgallianse, i siste del av 90-tallet, under forberedelsen av et forslag i Stortinget om et «innvandringsregnskap». Den fornuftige kjernen i dette forslaget ble nettopp skjult og politisk forsinket på grunn av alt det grumset som kom fra disse gruppenes tankegang, velsignet og framført av Frp-ere på Tinget.

les også

Abid Raja: – Mente ikke å hinte om Hitler

På denne bakgrunnen er det mindre overraskende at terroristen Breiviks ungdomspolitiske engasjement over flere år fant sted i FpU, ikke i Unge Høyre, Unge Venstre eller KrFU. Frp er overhodet ikke ansvarlig for hva Breivik gjorde. Men man kunne kanskje trodd at Breiviks bakgrunn og begrunnelsene han framførte for de forferdelige handlingene sine ville satt i gang en smule selvrefleksjon i partiet: Kan det være grunn til å justere retorikken, så vi ikke språklig bidrar til å tiltrekke oss og produsere flere galninger av dette slaget? 

Jensens og Listhaugs valgkamputspill tyder på at denne selvrefleksjonen knapt har begynt i partiet. Rajas bruk av «brun» om utspillene deres, ikke om verken dem, partiet eller politikken deres, var neppe partitaktisk klok. Men det betyr ikke at han saklig sett ikke hadde rett. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder