Kommentar

Trøbbel for Norge

Norske diplomater bruker nå nær alle sine krefter på å komme inn i FNs sikkerhetsråd. Lykkes de, kan det bety trøbbel for Norge.

For et lite land kan det lønne seg å sitte stille når stormaktene barker sammen. Særlig når vår nærmeste og viktigste allierte, USA, er i konflikt med Kina. Kina er den stigende supermakten som vår regjering har gjort alt den kan for å bli bestevenn med. Dette linjevalget kan komme til å sette våre nasjonale interesser i fare på en måte som altfor få snakker om.

I juni neste år blir det avgjort hvem som får plass i FNs sikkerhetsråd for de to etterfølgende årene. Tre land kjemper om to av de ledige plassene: Norge, Irland og Canada. Norge bruker store ressurser i kampen. Hele Utenriksdepartementets apparat rundt om i verden er mobilisert.

MOBILISERER: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide mobiliserer for å sikre Norge en plass i FNs sikkerhetsråd Foto: Harald Henden

Det er riktig å bruke store ressurser i utenrikspolitikken når det er i Norges interesse. FN betyr mye for Norge. Slik har det alltid vært. Som et lite land i verden er vi avhengig av at det finnes en internasjonal orden. At det ikke er den sterkestes rett som gjelder, men at det er en form for rettsordning i verdenssamfunnet.

Avhengige av USA

FN er viktig, også som møteplass. Kanskje først og fremst som det. Her møtes alle verdens land, også de som er krig og konflikt. Her finner vi diktaturer og demokratier, land med ulike religioner og ulike kulturer. Uten FN kunne vi risikert at land som mislikte hverandre, aldri møttes. Det ville vært en farligere verden.

Men spørsmålet er om dette er tiden for at Norge skal inn i sikkerhetsrådet. Er våre nasjonale interesser tjent med det – akkurat nå? En plass i sikkerhetsrådet vil hjelpe norske diplomater å knytte viktige kontakter som varer lenge. Men veier dette tungt nok, opp mot skvisen vi risikerer å komme i?

les også

Klarer verden å stå imot Kina?

Vi har alltid vært avhengige av USA. Derfor er det ikke sikkert det er spesielt lurt å oppsøke situasjoner der vi er nødt til å velge mellom USA og Kina. Dette dilemmaet blir satt på spissen i sikkerhetsrådet, der de begge har fast plass. Her må medlemmene for eksempel ta stilling til hvilke stater som skal ilegges sanksjoner, eller avgjøre verdenssamfunnet skal gå til væpnet aksjon, og andre brennbare internasjonale spørsmål. I slike situasjoner er det ofte stor uenighet mellom de fem faste medlemmene. Kina og Russland står som regel på den ene siden, mot USA, Storbritannia og Frankrike på den andre.

De samme verdiene

Vi har nylig kommet ut av den kinesiske diplomatiske fryseboksen. Norge kom i politisk unåde hos kineserne fordi demokratiforkjemperen Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Nå jobber norske myndigheter hardt for å få en frihandelsavtale med Kina. Statsminister Erna Solberg og hennes folk har ikke noe ønske om å legge seg ut med kineserne. Tvert om går dagens regjering langt i å smiske. Men dersom Norge blir medlem i sikkerhetsrådet kan vi risikere hardt press fra USA om å stå opp mot Kina. Og hva gjør den norske regjeringen da?

les også

Erna må slutte å smiske med Kina

Et annet spørsmål vi må stille oss, er om verden vil se bedre ut dersom Norge får plass i sikkerhetsrådet i stedet for Canada eller Irland. Antagelig ikke. Begge de to konkurrentene til Norge er land vi kan kjenne oss igjen i. De bærer de samme verdiene som oss, og kjemper for mange av de samme sakene. Både Irland og Canada er opptatt av klima og miljø, av bistand, kvinners rettigheter, barn og unge. De vil begge ivareta mye av det samme som Norge tradisjonelt har vært opptatt av.

Enorme havområder

Internasjonal politikk handler mye om geografi. Kanskje mest av alt om geografi. Norge har enorme havområder å beskytte. Områdene vi rår over til havs er mange ganger større enn landområdene som utgjør Fastlands-Norge. Samtidig har nabolandene våre andre allianser og tilknytningsformer enn oss. Både Sverige og Finland er med i EU, men ikke i NATO. Russland er i økende grad en vanskelig nabo, som både krenker egne innbyggeres menneskerettigheter, og andre staters grenser.

les også

EU sikter mot å bli vår beskytter

Enda sterkere enn før hadde Norge nå vært tjent med å være med i EU. USAs president Donald Trump dyrker verdens “sterke menn”, autoritære ledere i land som Tyrkia, Saudi-Arabia og på Filippinene, mens han rakker ned på demokratiske ledere i Europa og Canada. USAs forhold til Europa er skjørere enn på lenge. Og forholdet mellom USA og Kina er på bristepunktet.

Krig og fred

Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi. Ifølge noen beregninger er kineserne der allerede. Fra historien vet vi at det omtrent aldri skjer at en stormakt reiser seg og passerer den rådende supermakten uten at det utløser konflikt – og i verste fall krig. De færreste tror det vil bli en konvensjonell, klassisk krig mellom USA og Kina. Men det kan bli ganske røft mellom de to i årene fremover.

les også

Faresignal i Kina

Gjennom de siste 30 årene har vi levd i en sjelden tilstand av fred og stabilitet. Det er lett å glemme at “normaltilstanden” i vår verdensdel har vært krig og konflikt. Blodig og brutalt. Tenk forrige århundre, første og andre verdenskrig som kostet titalls millioner livet. Tenk den kalde krigen, da vi fryktet atomkrig og total utslettelse. Eller borgerkrigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet.

Vi er ikke der. Heldigvis. Men vi må forstå at vi ikke kan ta noe for gitt. Derfor må vi forsvare den internasjonale orden som har tjent oss godt i alle årene etter den andre verdenskrig. Norsk utenrikstjeneste må bidra til at de internasjonale institusjonene fungerer. Men det er ikke sikkert at FNs sikkerhetsråd er riktig arena for Norge – akkurat nå. Fordi vi står så alene, har vi mindre handlefrihet enn vi ellers ville hatt.

Særlig nå, som Erna Solbergs regjering har klistret oss så tett opp mot Kina. Det lover ikke godt, i en tid med internasjonalt ruskevær.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder