TOBARNSMOR: – Vi må jobbe for at kvinner skal forstå at de ikke nødvendigvis er utilstrekkelige og mislykkede, skjøre og ustabile, men at de lever i et SYSTEM som særlig diskriminerer småbarnsmødre, skriver Bøhagen. Foto: Privat

Debatt

#Stressa2019: – Det handler ikke om Fjordland eller posesupper!

Neida, arbeidsgiver skal ikke betale for at at vi er stressa. Den regningen betaler vi alle mann. Hver dag.

HEIDI BØHAGEN, tobarnsmor og forfatter av «Feltnotater fra småbarnslivet»

Har du noen gang sett de folka som går rundt med en T-skjorte som sier «Depressed? It might be political.» Utsagnet virker smått absurd fordi vi lever i en terapeutisk kultur som er vant med å legge skyld for tilkortkommenhet på enkeltindividet. Dette gjelder i særlig grad kvinner.

Som Gry Anita Langsæther skrev i sitt innlegg i VG torsdag, «Skal arbeidsgiver betale for kvinners stress på hjemmebane?»: Du mener bestemt at kvinner må jobbe med seg selv. Jeg mener det samme, men på en helt annen måte.

les også

#Stressa2019: – Skal arbeidsgiver betale for kvinners stress på hjemmebane?

Heidi Bøhagen.

Vi må jobbe for at kvinner skal forstå at de ikke nødvendigvis er utilstrekkelige og mislykkede, skjøre og ustabile, men at de lever i et SYSTEM som særlig diskriminerer småbarnsmødre. Og gjennom det kan man vekke politisk engasjement og forene krefter.

Ingen kvinne skal måtte spørre seg selv hva HUN gjør galt om hun kjenner seg fullstendig utslitt av å jobbe fulltid med våkenetter, henting og levering i barnehage, kvelds og helgejobbing for å ta igjen det tapte, der de fleste dager kjennes som et rotterace for å komme i mål.

les også

#Stressa2019: – Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

Dette handler ikke om Fjordland eller Toro-supper. Det er et retorisk grep for å fremstille det som om alle kvinner er perfeksjonister, og kan løse tidsklemmen med å senke skuldrene litt. Sistnevnte vil absolutt være en del av løsningen, men jeg tipper at for de fleste handler det heller om hvordan de skal ta igjen en uke hjemme med sykt barn for eksempel, enn valget mellom butikkjøpt eller hjemmebakt.

Hvordan rekke å levere og hente barna i en barnehage som har en makstid på åtte timer når du selv har en arbeidsdag som er like lang? Hva skal du gjøre med barna på planleggingsdagen når du samtidig har viktige møter på jobben?

les også

Ja til posesuppe!

Likestilling er definitivt en del av løsningen. Kvinner står for en stor del av husarbeid fremdeles selv om hun er i full jobb, og hun er nesten utelukkende ansvarlig for «det tredje skiftet» (planlegging, omsorgsarbeid, sosiale oppgaver og tradisjoner).

Men prosjekt «to foreldre i fulltidsjobb» går fremdeles ikke helt opp for de fleste, dersom barnas hensyn også skal tas med i betraktningen. Jeg er helt bestemt på det motsatte av det du skriver: Fremfor å gå innover, må vi rette blikket ut. Hva slags samfunn vil vi leve i? Hva slags fremtid vil vi skape for barna våre? Jeg er overbevist om at svaret vil innebære mindre jobb, mindre produksjon, mindre forbruk, mer tid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder