Kommentar

«Så innmari feil!»

Om Ari Behn var det så mange fortellinger. De aller fleste hadde opphav i ham selv. Juledag la han til en ny.

«Vår egen biografi er den eneste vi tror vi skal fullbyrde selv, men også den eneste vi vet vi ikke får lese epilogen til», skrev journalist og forfatter Jan E. Hansen innledningsvis i en av sine bøker. Den handlet om døde mennesker. «Ofte ser man dem ikke for bare liv», la han til.

Ved Ari Behns rosekledte båre er dette tanker som gir gjenklang. Det er noe mange har tenkt den siste uken: Kunne utfallet vært et annet om han selv tydeligere hadde forstått hvordan han ble sett? At han ble sett?

Hvis han ante at mennesker han aldri hadde møtt instinktivt skulle flokke til Slottsplassen og tenne lys for ham?

I flommen av mer eller mindre sammenhengende, mer eller mindre sanndru og mer eller mindre oppriktige karakteristikker på allehånde bekjennelsesplattformer og mediekanaler, har det i sum blitt fremkalt et portrett av kunstneren som en ung mann som ville alle vel. Bare ikke seg selv.

«[Hans] ry var sammensatt, det var både idealisert og forrevent. Antakelig skyldes det at hans liv hadde vært nettopp slik, destruktivt, men også idealistisk. Til tross for dette, til tross for det splintrende kontroversielle ved hele hans fremtoning som helhet, var det få som ikke ville eie ham.»

Også dette er formulert av Jan E. Hansen. I sin tid. Det er fra hans nekrolog over Jens Bjørneboe. Skjebnen har noen parallelle løp. Ari Behn var slett ikke fremmed for kunstnermyten. Noen sier han jaget den. Kanskje ble han jaget.

les også

Tok farvel med Ari Behn: Slik var bisettelsen

Den bevegende bisettelsen fra en fullsatt Oslo domkirke fredag var på mange måter et paradoks, men også en bekreftelse på livsveven vi alle er en del av. For skulle ikke Ari Behn, denne selvbestaltede sjarlatan og sjarmerende hoffnarr, Mossekråke, påfugl og fetert forfatter som fikk feire bryllupsnatt og gode dager med selveste prinsessen være den lykkeligste mann i kongeriket?

Vel, ting er ikke akkurat som det kunne se ut, som det skulle vært, indikerte Duke Ellingtons sønn, Mercer, allerede for snart åtti år siden. Og den sangen kunne vel vært Ari Behns forelegg, heller enn enden på visa.

For lite ved denne mannen har vært helt etter boken. Ikke engang hans egne bøker. Den frie forfatterstemmen forstummet ikke, aller minst i gullburet; hans nysgjerrighet ble ikke avlyst, hans appetitt lot seg ikke stille. Hans tørst ble ikke slukket.

Han forble Ari Behn til det siste. På godt og vondt.

les også

Datteren talte i Ari Behns bisettelse: – Du var helten min

Etter alt som er sagt og skrevet om ham siden første juledag skulle man knapt tro det var ubrukte bokstaver igjen. De har priset forfatteren. Kunstneren. Kjendisen. Den sosiale begavelsen. Den flamboyante levemannen med de store ordene. De veldige følelsene.

De veldige følelsene.

I det blomstersmykkede kirkerommet var det de nærmeste sin tur. De som kjente Ari Behn best. De som kjente Ari. De som har mistet pappa. En sønn. Bror. Et kjært familiemedlem. De ga et utfyllende bilde.

Det er trist som f… at en inderlig begavet dikter slutter å dikte. At han for egen hånd velger å sette uavvendelig punktum.

Det tragiske er likevel dette: Tre unge døtre som må fortsette livsveien uten sin far. Omfavnelsene som uteblir. Savnet som aldri slukner. Avskjeden de ikke fikk ta.

Gavene de ikke fikk gitt.

Det naturstridige i en far som må følge sin sønn til graven.

les også

Mamma og pappa Behn: – De siste årene har vi lidd med deg

Hvilken smerte som rir et menneske som beslutter å forlate livet og sine kjæreste, kan ingen levende fatte.

Slik var eldstedatter Mauds gripende minnetale også en direkte henvendelse til andre som kjemper mot mørket i seg selv:

– Det er ikke slik at de som blir igjen får det bedre uten deg. Det er så innmari feil!

Det er alltid en utvei, formante hun. Alltid!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder