At vi ikke sa det oftere. Nå er det for sent. Ari Behn var noe helt for seg selv.

Hele Norge har hatt et forhold til Ari Behn, en kunstner og personlighet vi ikke har hatt for vane å overse.

Behn har preget norsk offentlighet i over 20 år, helt siden siden han debuterte i 1999.

Han var ikke bare en talentfull forfatter. Hans påfunn og uttalelser førte til at han var et elsket objekt for karikatur. Det sier også litt om resten av oss.

I et tilkneppet land befolket av allværsjakker og halvgrovt brød, ble han av og til litt mye.

Vi husker «den nye vinen». At han troppet opp i Dagbladet og kastet hansken etter å ha blitt kalt «svigersønnen fra helvete». Han og prinsessen erklærte sin kjærlighet offentlig. Og arrangerte festivaler som de kalte «Føling i fjæra». Hun var til og med en lysfontene.

Vi lo litt av det. Men det var da.

Om alt dette hadde skjedd i 2019, ville færre ha reagert.

For i dag er vi alle blitt litt mer som Ari Behn.

Ja, for han gikk jo faktisk foran og viste at det går an å snakke høyt om følelser. Også for menn.

Behn var den langt feigere ironigenerasjonens motsats.

Og han sluttet heller ikke å være seg selv etter at han ble en del av det temmelige konservative, norske hoffet.

Uten at jeg kjente ham, fremsto han som et usedvanlig sosialt talent. Han husket folk og interesserte seg for dem. Det spesielle ved ham var at han tilsynelatende så alle. Og han var raus med komplimenter.

Ikke slik å forstå, selvsagt, at han ikke likte å vise seg frem selv. Han tatoverte tross alt sin sekser-terning på skulderen.

Men han fremsto ikke som særlig selvopptatt.

Det er ikke helt uvanlig at folk som oser energi og overskudd, også har vanskeligere sider, som kanskje bare de nærmeste møter.

Behn var åpen om sitt mørke.

– Jeg kan være utrolig utadvendt og glad når jeg møter folk og så kan jeg være det helt motsatte - veldig innadvendt, sa Ari Behn på «Skavlan» for ti år siden. Der snakket han at han hadde lurt på om han var bipolar.

I et intervju med gratisavisa Massiv fortalte Ari Behn om paranoia og depresjoner.

- Jeg er sammensatt, og består av både lys og mørke, sa Behn, som beskrev seg selv som en dårlig ektemann, og fortalte om drikking og depresjon.

Nå i høst fortalte Behn at han hadde lagt helseproblemene bak seg.

Han og den svenske skuespilleren Mikael Persbrandt åpnet utstilling sammen i Trondheim. Også økonomisk gikk det godt. Han solgte bilder for flere millioner kroner alt i 2017.

Det var imponerende at han i det hele tatt klarte å opprettholde en seriøst kunstvirksomhet og et forfatterskap med alt presset og oppmerksomheten han fikk.

Men mannen som fikk terningkast seks på første forsøk, var ikke noe «one hit wonder». For forfatterskapet sitt fikk han jevnt over gode kritikker.

Nå som det omkringliggende virket å være å plass, hadde han fortjent å oppleve mer av det gode.

Det hadde også hans barn og resten av hans familie.

Det er mye å si om Ari Behn. Når han var en mann av store ord, var det nok gjerne for å glede dem rundt. Trauste nordmenn hadde ikke alltid like høy toleranse for slikt.

Men mange av oss kan nok sende en liten takk til Behn for å ha utvidet det nasjonale følelseregister.

VGs anmelder som ga ham sekseren på terningen sa at Ari Behn han var «bra som bare f....».

Det er fint å lese i dag. Det var som oftest han som var best på å få sagt det. Han nøyde seg ikke med «ditto». Og kanskje var det det han lærte oss. Å gjengjelde komplimentene.