Hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen i Erik Poppes film, «Utøya 22. juli». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Kommentar

Send regjeringen på kino

Hvis ikke statsministeren og justisministeren forstår hvilke voldsomme reaksjoner forsøket på å klistre Arbeiderpartiet til terrorisme skaper, bør hele regjeringen sendes på tvangsfremvisning av «Utøya 22. juli».

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

I likhet med mange andre var jeg på forhånd skeptisk til Erik Poppes film om Utøya. Jeg fryktet det var for tidlig, for nært, at det måtte bli feil å dramatisere hendelser som uansett var så mye verre i virkeligheten enn det man kan få til på film.

Det jeg ikke sa, men som jeg lurer på om spilte i underbevisstheten, var at nå orker vi ikke mer av Utøya og 22. juli. La dette nasjonale traumet få hvile i fred. Vi har lagt bak oss den grusomme dagen. To rettssakkyndige rapporter. En lang rettssak. En dom. En kommisjonsrapport. En lang, vond og ørkesløs debatt om plassering av minnesmerker.

Hvorfor rive plasteret av såret nå?

Men filmen er imponerende god. Og den siste uken har også vist hvor nødvendig den er.

«Jeg mener at reaksjonene ikke kom før Jonas Gahr Støre selv knyttet dette til Utøyapremieren», sa Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim til Politisk Kvarter på NRK mandag. «Det mener jeg var en avledningsmanøver».

les også

AUF vil vurdere om Erna Solberg fortsatt skal inviteres til Utøya-markering

Det er slik Fremskrittspartiet og regjeringen vil «spinne» denne saken. At det er Arbeiderpartiets egen skyld at Utøya bringes inn. Justisministeren har «bare» sagt at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å beskytte terrorister enn norske borgere.

Statsministeren mener dette er «en sak mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet». Det er en «angrep som selvforsvar»-strategi som også brukes av partiets kulturkrigere på sosiale medier.

At også Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet regjeringskolleger i Venstre stemte med flertallet, hoppet Listhaug glatt over. Hvorfor? Det er fristende å tro at det er fordi disse partiene ikke genererer de samme aggressive reaksjonene i det opprørte havet hvor justisministeren driver trollfiske.

Men la oss være rimelige og tro henne og Helgheim på deres ord når de sier at de overhodet ikke tenkte på Utøya og 22. juli da de klistret Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet alene, til avgjørelsen om å angivelig sette terroristers rettigheter høyere enn det norske folks sikkerhet. (Som er en dum påstand i seg selv, men vi lar det ligge nå).

At det ikke streifet dem at dette var en urimelig anklage mot det partiet og den organisasjonen som er den eneste i dette landet som har vært gjenstand for et målrettet terrorangrep, hvor barn ble jaktet på og skutt til døde fordi terroristen mente de var forrædere mot land og folk.

les også

Listhaug og AUF i full krangel

Da er i så fall Utøya-filmen mer enn en god film. Den er en nasjonal nødvendighet. Og hele regjeringen, med statsministeren og justisministeren i spissen burde sendes på den typen tvangsforestilling som man arrangerte med «Et anstendig liv» for ungdomsskoleklasser på 1970 og 1980-tallet for å skremme dem fra å begynne med narkotika.

For « Utøya 22. juli» gir et brutal innblikk i terrorens indre vesen. Frykten. Panikken. Dødsangsten når du ser mennesker rundt deg, venner, kjærester, plutselig slaktes ned og du flykter desperat uten å ha noe sted å løpe. Når du venter på hjelpen som ikke kommer.

Den lammende terroren som mennesker har opplevd over hele Europa de siste årene. I Madrid, i Paris, i Nice, i Brussel, i London, i Manchester i Oslo og på Utøya. Terrorangrepene 22. juli er det fjerde største av disse når det kommer til antall menneskeliv.

Det som skiller Utøya fra disse andre massedrapene, var at det var en høyreekstrem terrorist som sto bak. En massedrapsmann som ikke passer inn i det bildet mange på ytre høyrefløy ønsker å tegne av sikkerhetssituasjonen. Det er et sterkt ønske i slike kretser å bortforklare det hele med psykiatri og den daværende regjerings manglende sikring i regjeringskvartalet.

les også

Filmanmeldelse «Utøya 22. juli»: Helvete på norsk jord

Ved å redusere minnet om det som skjedde på Utøya til årlige minnemarkeringer og diskusjon om plassering og utforming av monumenter, har vi alle, ikke minst Arbeiderpartiet selv, bidratt til en slags borgerfred rundt de vanskeligste spørsmålene.

Men disse vanskelige spørsmålene bør drøftes, og de må drøftes av voksne mennesker med innestemme. Det holder ikke å skyve det fra seg, slik statsministeren prøvde på i helgen. Ingen, og aller minst den sittende regjering, har noen interesse av at debatten føres på de premissene justisministeren legger opp til.

Derfor bør justisministeren følge oppfordringen fra voksne folk i Høyre som stortingsrepresentantene Tina Bru, Stefan Heggelund og Henrik Asheim, om å slette og beklage utspillet.

Og statsminister Erna Solberg bør ikke stille seg på utsiden av den diskusjonen, men melde seg inn i de voksnes rekker.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder