Foto: Roar Hagen

Ikke tøm politiets verktøykasse

MENINGER

Uroen og den gjengrelaterte kriminaliteten i Groruddalen og Oslo sør har mange og sammensatte forklaringer. Det er også et eksempel på politikkområder som kolliderer.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 17.06.18 22:57

En betydelig andel av disse lovbruddene kan knyttes til rus og narkotika. Kjøp og salg av stoff bidrar til finansiering av gjengene. I tillegg er omsetning og langing en bevisst måte å rekruttere barn og unge inn i de kriminelle miljøene.

Alle forstår viktigheten av at storsamfunnet reagerer kontant, og at det skjer så tidlig som mulig. Jo før man greier å fange opp unge mennesker på vei inn i kriminalitet, jo bedre. Den kriminelle løpebane er ofte brolagt med rus, som gjerne blir et motiv i seg selv til å begå nye lovbrudd for å finansiere anskaffelse og bruk.

Det er bred politisk enighet om at dette er en negativ utvikling som det må slås hardt ned på. Vi vil ikke ha «svenske tilstander» med gjenger utenfor kontroll, sies det. Vi vil ikke ha boområder i vår hovedstad eller andre byer hvor politiet ikke kan bevege seg. Vi vil ikke ha bydeler regjert av narkobander og kriminelle gjenger. Vi vil at folk som bor og oppholder seg i Norge skal følge norsk lov, og at politimyndighet er noe som skal respekteres og etterleves.

Det er også politisk enighet om at Norge trenger en rusreform. Et sentralt poeng i denne er at ruspolitikken skal dreies mer i retning behandling. Også organisasjonene på rusfeltet mener det er riktig at rusavhengige som tas for bruk og besittelse møtes med helsehjelp og oppfølging, ikke straff og fengsel. Det en human tilnærming som både signaliserer ønske om å se på norsk ruspolitikk med moderne øyne, men også vilje til å ta radikale grep.

I en virkelighet med altfor mange overdosedødsfall og rusmisbrukere som ilegges bøter de likevel ikke er i stand til å betale, er det opplagt at noe må gjøres. Men er det like opplagt at dette «noe» innebærer avkriminalisering og straffefrihet?

Ønsket om å liberalisere norsk narkotikapolitikk i form av å fjerne straff for bruk og besittelse, kolliderer her med ønsket om å slå ned på de kriminelle gjengene og rydde opp, det være seg i Groruddalen, eller andre steder.

I det prisverdige arbeidet for å bedre tilværelsen til tunge rusmisbrukere, står man i fare for å fjerne mulighetene for å gripe tidlig inn mot ungdom på vei ut på skråplanet, og gi kreftene som utelukkende vil gjøre narkotika mer tilgjengelig, større spillerom. Det er neppe noe mål for våre myndigheter å legge til rette for økt rusbruk ved å forenkle tilgangen til narkotika.

Mer hjelp til tunge rusmisbrukere er ikke et problem. Samfunnet har allerede gått langt i retning av avkriminalisering. Den har for alle praktiske formål funnet sted allerede ved at politiet i mindre grad bryr seg om å straffeforfølge saker som handler om bruk og besittelse. Ifølge Politidirektørens kriminalitetstall for 2017 er dette forhold som bevisst nedprioriteres. I løpet av de fire siste år er antallet bruk- og besittelsessaker redusert med 33 prosent.

Hovedvekten av disse sakene, hvis de i det hele tatt forfølges, møtes med forelegg eller påtaleunnlatelse med vilkår. Det er en uttalt føring fra Politidirektoratet at de grove narkotikaovertredelsene skal prioriteres. Men også for tunge rusbrukere og grov kriminalitet er det utarbeidet reaksjonsformer hvor helsehjelp er et viktig element.

Problemet for politiet er at avkriminalisering vil kunne frata dem nødvendige hjemler for å reagere overfor gjengene. Dersom det ikke er forbundet med straffeansvar å være i besittelse av narkotika står politiet uten verktøy til å «gripe inn tidligst mulig», som ønskelig er, når de oppdager unge mennesker på vei inn i rus og kriminalitet.

Allerede ser politiet hvordan bakmenn rekrutterer løpegutter til gjengene ved å la dem forestå transport og salg av stoff. Merkelig nok har de aldri mer enn én brukerdose på seg. I en situasjon hvor det faktisk blir tillatt med, la os si inntil ti brukerdoser, vil politiet ikke kunne pågripe selv opplagte narko-kurerer. Men langt alvorligere er at de også fratas dagens anledning til å etterforske videre bakover i salgsleddet.

Hvis forbudet mot bruk og besittelse uforbeholdent flyttes fra justis til helsesektoren mister politiet muligheten til å ettergå enkelttilfeller som kan være en nøkkel til å komme inn i de store sakene. Og de frasier seg et effektivt pressmiddel for å få ungdom og førstegangsbrukere til å inngå forpliktende kontrakter om ikke å ruse seg.

I dag kan unge mennesker med et begynnende rusproblem ilegges et oppfølgingsprogram hvor rusfrihet innebærer at man unngår påtale. Ungdommer som har gjennomført slike programmer har i stor grad lykkes i fortsettelsen. Siden all helsehjelp i prinsippet er frivillig er det vanskelig å se for seg hvorfor unge stoffbrukere skal underlegge seg et behandlingsregime når hverken inntak eller besittelse lenger er hjemlet i straffeloven og alternativet er fortsatt rusbruk – med statens velsignelse.

Rus og stoffmisbruk er på ingen måte den eneste årsaken til at lokale gjenger lykkes med å rekruttere unge mennesker til å begå kriminalitet og overgrep. Utenforskapet har mange navn, det kan knyttes til ulike miljøer og sosiale strukturer. Men en ting har gjengene til felles: omsetning av narkotika.

Her kan du lese mer om