Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Ungdommens råskap

MENINGER

Er raplyrikk en medvirkende årsak til ungdomsvolden, eller bare et resultat av den?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.05.18 15:13

Det er battle rap på gang mellom kulturminister Trine Skei Grande og Atbeiderpartiets stortingspolitiker fra Oslo, Jan Bøhler om rap, etter at Bøhler i et intervju med Akers Avis Groruddalen ga musikkformen deler av skylden for fremveksten av vold i hovedstaden.

Bøhler viser blant annet til videoen til den amerikanske rapperen Xxxtentacion, årets versting i sjangeren, som blant annet viser lynsjing av en lærer i klasserommet.

Kulturministeren har rykket ut til forsvar for musikkformen, og sa til Dagsavisen at «Dette er en ekstremt gammeldags tankegang som jeg trodde vi var forbi», og at «når du forteller en ungdomsgenerasjon at det de liker, er dårlig og negativt, så sier du også til de ungdommene at de er dårlige og negative».

Grande har utvilsom rett i at dette ikke er en ny type diskusjon. Etter opptøyene i Oslo sentrum i 1956 etter visning av filmen «Rock Around the Clock», ble det stilt spørsmål til både psykologer og musikkvitere om det var selve rytmen i musikken som hisset opp ungdommen. Og det ble vist til en annen amerikansk film, «Vend dem ikke ryggen» fra året før, som også gjorde bruk av sangen «Rock Around the Clock», og hvor en lærer angripes i klasserommet av unge rockere.

På 1980-tallet var det særlig datidens Heavy Metal-musikk som skapte bekymring. En gruppe kvinnelige aktivister i Washington, (deriblant tipper Gore, gift med Bill Clintons senere visepresident Al Gore), dannet en aksjonsgruppe kalt Parents Music Resource Center som gikk til frontalangrep på tekster og musikkvideoer som inneholdt sex, vold og okkultisme (!).

Det ble utarbeidet en egen liste over de verste eksemplene, som inneholdt både Madonna («Dress You Up») og Cyndi Lauper («She Bop»). Men hvor det særlig var heavyband som Twisted Sisters og låter som «We’re Not Gonna Take It», hvor bandet valset over en ond og dum lærer i klasserommet, som gjorde at gruppen krevet at platene måtte utstyres med egne advarsler.

Fra Alice Cooper til Pink Floyd; de fleste band og retninger innen populærmusikken har tatt mer og mindre sofistikerte opprør med lærere og andre autoritetsfigurer i unge menneskers liv, til stor bekymring for de samme autoriteter og lærere. Men det er få ting som går så fort ut på datostempling som musikalske skremmeeffekter. Det som virket brutalt i 1956 var blitt til nostalgi ti år senere.

Og slik har det fortsatt: «Rock Around the Clock» høres stort sett bare på dansekvelder på eldresentret. «We’re Not Gonna Take It» er allsang for alle fra streikende lærere til Trumpsupportere under valgkampen i 2016.

Det er egentlig ingen grunn til å belære en fyr som Jan Bøhler om dette. Da han selv var ung og radikal litteraturstudent på Blindern på 1970-tallet, ivret han for en dypere forståelse av rocklyrikkens betydning og funksjon. Han arrangerte til og med seminarer på Litteraturvitenskapelig institutt over emnet.

«Hver tid finner sin form. Slik er for eksempel punkrocken et direkte uttrykk de unge og arbeidsløses situasjon i dagens Storbritannia» sa han til Dagbladet i 1979. Samme år som seriøse musikkprogram på NRK på ramme alvor diskuterte om punken betydde «musikkens død».

Det ligger en viss grad av overtolkning i et slik påstand også. Musikalske uttrykk som rock og rap har en tendens til å bli møtt med enten fordømmelse, eller overtolkning av generasjonene som ikke lenger er på innsiden av fenomenet og som enten ikke vil forstå, eller som strever desperat for å gjøre det.

Mange tekster har liten annen hensikt enn å fange oppmerksomheten. Gjerne ved å definere ytre fiender og sjokkere disse ved å bryte noen nye tabuer. Det ligger en viss tilfredsstillelse for enhver ny generasjon kunstnere å få sine forgjengere til bli sjokkert. Hvis en rapper av i dag klarer å få en punker av i går til å si at «i vår tid sang vi i det minste om rasisme og arbeidsledighet», er hensikten oppnådd.

Men selv om rock og rap-lyrikk gjennom mer enn seksti år er mer en refleksjon av tidsånden enn selve årsaken til den, er det ikke noen grunn til å ikke diskutere og eventuelt kritisere den og de holdningene den speiler.

Det finnes et ganske stort spillerom mellom fordømmelse og ærbødighet for ethvert nytt utslag av ungdomskultur, hvor man rett og slett har muligheten til å ta kunsten på alvor.

Her kan du lese mer om