Foto: Roar Hagen

Nå kan du få superpensjon

MENINGER

Pensjonsreformen er fullført. Det er bare å glemme garantien om totredeler av sluttlønn. Du kan få mye mer.

kommentar
Publisert:

Jens Stoltenberg, pensjonsreformens biologiske far, var hos oss i VG for noen år siden og fortalte stolt om reformen. Men en ting irritert ham. De kom aldri i mål i offentlig sektor. Kunne de ikke regne der borte?

Stoltenberg var likevel optimist. Han trodde de vil skjønne dette om litt tid. «Da går de med på det», sa han mens han tegnet og forklarte.

Og Stoltenberg fikk rett. Uravstemningen blant de ansatte i offentlig sektor har gitt et stort «ja»-flertall.

I NATO tipper jeg Jens er fornøyd, selv om en blåblå regjering vant sisteetappen.

De hadde ikke klart dette uten ham. Det var de rødgrønne som innførte den såkalte levealdersjusteringen.

Og da var det egentlig gjort. For den innebærer at hver enkelt av oss har en pensjonspott som fordeles på flere år, fordi vi forventes å leve lenger. Alle må altså jobbe lenger for å få samme pensjon.

Garantien om totredeler i pensjon var i realiteten punktert alt der. Likevel har offentlig sektor tviholdt på gammel ordning i alle disse årene som har gått.

Nå i vår var problemene blitt synlige for alle. Garantien var lite verdt. En som er født midt på 80-tallet måtte jobbe til han 73 år for å få 66 prosent av sluttlønnen i pensjon.

Med den nye avtalen kan han gå av før. LO har solgt dette inn til sine medlemmer med at alle får mer. Og det er ganske sant.

Særlig offentlig ansatte som har så morsomme jobber at de kan pensjonere seg etter at de er blitt 70, har noe å glede seg til. Masse penger hver måned!

Nå gjenstår det rett nok at organisasjonen Akademikerne også godkjenner avtalen. Men det kommer de til å gjøre. For akademikere kommer svært godt ut av dette.

En lengearbeidende professor (født etter 1962) som jobber til han blir godt over 70, kan ende opp med like mye i pensjon som han hadde i lønn.

Det kan lyde urettferdig at folk som har hatt behagelige kontorjobber skal belønnes så voldsomt. Men prinsippet gjelder alle grupper. Meningen med reformen er at alle skal jobbe lenger enn til 62, fordi de trengs til de blir 68 eller 72.

Om folk taper saftig på en tidlig avgang, og tjener godt på å stå i jobb i ti år til, er sjansene gode for at de faktisk gjør det. Også lavtlønte med lav utdanning vil komme bedre ut enn før.

Men noen taper, selvsagt.

Avtalen er dårligere for dem som likevel går av tidlig, enten fordi de ikke vil jobbe lenger eller fordi de ikke kan. Særlig er den dårlig for dem som nå er tidlig i 40-årene og yngre, om de senere velger å pensjonere seg ved 62 år.

En barnehageassistent født i 1973 vil for eksempel bare få rundt halvparten av lønnen i pensjon om hun går av når hun er 62 år. Det er dårligere enn i dag. Men står hun i jobb til hun er 70, får hun over 80 prosent. Holder hun ut til blir 67 får hun 68 prosent.

Men så er det er ikke nødvendigvis like lett å jobbe så lenge for henne som for professorer, som uansett har hatt for vane å jobbe til de blir 70.

For dem som vil gå av tidlig fikk organisasjonene fremforhandlet et «slitertillegg». Det gjelder bare kullene født mellom 1963 og 1970, og er det organisasjonene er minst fornøyd med.

På den annen side har staten strukket seg langt her, fordi dette i realiteten er en uthuling av reformen. Man kan ikke kompensere alle som pensjonerer seg tidlig uten å ødelegge hele pensjonsreformen. Også folk i det som kalles sliteryrker må regne med å jobbe lenger, fordi folk i snitt er friskere og lever lenger.

Likevel er det nok enkeltelementer i avtalen som kan kritiseres. Slitertillegget kunne nok vært påplusset. Opptjeningsprosenten til folk med gode lønninger er svært høy. Noen årganger kan risikere å miste tjenestepensjonen om de jobber til de er over 70.

Men mesteparten av kritikken mot avtalen har egentlig vært rettet mot levealdersjusteringen som Jens fikk innført. Og den var ikke en del av forhandlingene.

Et nei til den nye avtalen, ville ikke hjulpet det slag, men tvert om gitt dårligere pensjon for nye generasjoner. Det ville vært usolidarisk overfor de unge.

I sin selvbiografi «Mitt historie» (2016) skrev Jens om pensjonsreformen, de mange gåturene med LO-sjef Gerd-Liv Valla rundt Sognsvann for å oppnå enighet og hvordan det ville bli når levealdersjusteringen fikk virke:

- Snart går det opp for de yngre generasjonene hva som er i ferd med å skje. Da vil staten ønske dem velkommen tilbake til forhandlingsbordet, uansett hvem som sitter i regjering, og den siste brikken i et bedre pensjonssystem vil være på plass.

Nå har den falt på plass. Det er en god nyhet. Akkurat som at det er mye bra med at 70 blir det nye 60.

Her kan du lese mer om