Foto: Hagen, Roar

Ulvetid

kommentar
Publisert:
MENINGER

Avisleserne har sagt sitt og kåret Årets kvinner og menn. Årets dyr sier seg selv.

2017 toner ut som det begynte. Med rovvilt i kikkertsiktet og fulle skyttergraver. Aktivister som tuter med ulvene. I likhet med ordskiftet om innvandring og islam, norsk ruspolitikk og Melodi Grand Prix, er ulvedebatten hacket av alarmister og enøyde dogmatikere. Det er like lite rom for nyanser som det var for Carl I. Hagen i Nobelkomiteen.

En bærekraftig ulvestamme hører til i vårt økosystem. Da kan vi ikke skyte ulv i hytt og gevær. Men bestanden må reguleres i tråd med annen beskatning av vilt- og rovdyr. Det handler om balanse ut fra gitte vilkår.

Spørsmålet er hvor mange individer som skal tas ut, og når. Derfor har Staten ved Miljøverndepartementet oppnevnt åtte regionale nemnder som har ansvar for at bestandene av rovvilt opprettholdes på det nivå som Stortinget har fastlagt.

Dette er overordnede linjer det er bred enighet om. Likevel har de mer krakilske i kommentarfeltene forsøkt å etablere som sannhet at de politisk oppnevnte rovviltnemndene er kamuflerte dødsskvadroner bemannet av blodtørstige jegere, griske grunneiere og lokale bønder, disse evinnelige bøndene, og at de av den grunn ikke er skikket til å fatte beslutninger som omhandler rovdyrforvaltning i nærområdet. Et interessant standpunkt i seg selv, det skal sies.

Den som tar seg bryet og søker på fylkesmannsembetenes hjemmesider vil imidlertid se at nemndene avspeiler det politiske Norge, og at for eksempel lederen av Rovviltnemnda i Region 4 (Østfold, Akershus og Oslo) kommer fra Miljøpartiet De Grønne. Er også han snikinnsatt av jaktkommisjonen i Bondelaget?

Hetsen mot rovviltnemndene og deres beslutninger går langs kjente spor. Den føyer seg inn i den inderlig polariserte ulvedebatten hvor man på den ene siden ikke har noen som helst forståelse for ulveplagens innhold i de strøk hvor folk reelt eksponeres for dette. I miljøer hvor man har fjernet seg fra førstehånds kunnskap om hvor kyllingfileten og den lagrede spanske spekeskinken rent faktisk kommer fra, har forakten for bønder og bygdekultur gode kår. Samtidig kan de rovdyrutsatte på refleks mane frem et uhyre som får Fenrisulven til å fremstå som et elskelig vesen.

To Infact-undersøkelser det siste året viser at andelen som mener at ulv i norsk natur bør bevares, men begrenses, ligger stabilt på 58 prosent. Litt over 24 prosent ser ikke poenget med en egen ulvestamme i Norge. I de store byene og Oslo er folk generelt mer vennligsinnet innstilt overfor ulven. Bare fire prosent av hovedstadens beboere vil ha all ulv vekk.

Likevel er det ytterfløyene som får dominere debatten. Fortrinnsvis med kreative invektiver og bastante påstander om meningsinnhold som aldri er blitt fremsatt.

Uken før jul avsluttet Oslo tingrett behandlingen av kravet som Verdens naturfond (WWF) har fremmet overfor Klima- og miljødepartementet om å stoppe lisensfellingen av ulv i Norge. Ifølge saksøker er fellingskvoten på 42 dyr, som statsråd Vidar Helgesen nylig godkjente, for stor og truer bestandens overlevelse.

Men ulvetelling er komplisert, og WWFs fremskrivning av populasjonsutviklingen i Norden er som vitenskap betraktet like eksakt som SSBs innvandringsprognoser. Det er en kvalifisert antagelse som kan slå til, muligens ikke i det hele tatt. Samtidig viser den siste oversikten fra Rovdata, publisert midt i desember, at ulvebestanden er i vekst og at det fødes mer ulv hvert år enn det Stortinget har fastsatt i sitt bestandsmål.

Les også: Rekordmange ulvekull i Norge

I vinterens telling er det foreløpig registrert 88–92 dyr, men dette vil øke for hver uke fremover. I fjor ble totalen 112. I underkant av 60 ulver antas å ha tilhold på norsk side, ti–elleve har tilhold på begge sider av den norsksvenske grensen, mens 23–24 individer har det Jonas Kindberg, leder i Rovdata, kaller «uavklart grensestatus».

Siden 1. oktober er det registrert syv ulvekull i helnorske revir og fire-seks kull i grenserevir. Stortingets bestandsmål er på fire til seks årlige kull (ynglinger) i Norge og i grenserevir. Av disse skal minst tre kull være født i helnorske revir.

At rovdyrpolitikk og ressursforvaltning skaper engasjement i bygd og by, er godt forståelig. Men dette ensidige fokus på ulvens relevans er mildt sagt merkverdig. Dels fordi andre rovdyr gjør mer skade, dels fordi andre arter i naturmangfoldet er mer truet. Det er en asymmetri hva angår ulvens faktiske betydning og den indignasjon som dyret i seg selv utløser.

Det er opplest og vedtatt at ulven splitter Norge i to. Men også det er bare en halv sannhet. For samtidig forener den folk som ellers finner det unaturlig å dele te og scones. Ulven spleiser et bredt lag av naturvernere, sekteriske miljøforkjempere og tendensiøse rovdyrromantikere med nikkersadel, friluftsfolk og tallrike mennesker uten annen agenda enn et oppriktig engasjement for norsk fauna og biologisk mangfold.

Det er også den saken som klarest tydeliggjør dyrevernsaktivisters valg av side, idet politisk vedtatt beskatning av ulv er en kampsak, mens lidelser påført bufe av den samme ulven ikke er det. Det må i så fall innebære at dyreplageri kan gradbøyes. Hva gjør lisensjakt på ulv mer forkastelig enn ulvens ulisensierte ihjelriving av sau?

Vi er mange som ønsker å opprettholde en fauna hvor rovdyr har sin naturgitte plass. En god del av oss ønsker også å ta vare på bønder som gir oss fårikål om høsten og pinnekjøtt til jul. Men i denne nasjonale fortellingen synes det altså ikke mulig å ha mer enn én tanke i hodet.

Frontene er steile og viljen til å misforstå overveldende at valget av realitetsoppfatning står mellom to forvrengte bilder:

Ifølge det ene er den norske ulvens eksistens selve forutsetningen for alt biologisk liv i Norge. Ifølge det andre er den norske ulvens eksistens selve trusselen mot alt liv, i hvert fall det i Distrikts-Norge. (I tillegg går det en egen debatt om innvandret ulv med finsk-russiske gener per definisjon er norsk nok til å omfattes av Bernkonvensjonens forpliktelser om beskyttelse av truede arters livsbetingelser, ettersom den opprinnelige ulvestammen, ifølge Miljødirektoratet, døde ut i løpet av 1960-årene.)

Den forvrengte virkelighetsoppfatningen er nokså jevnbyrdig fordelt, og har gode kår også hos dem som ønsker en strengere rovdyrforvaltning med aktivt og konsekvent uttak av antatte skadedyr. De færreste her ser på ulven som noen verneverdig berikelse av naturmangfoldet, men kan akseptere dens eksistens så lenge bestanden holdes i sjakk – og langt unna beitedyr.

Akkurat det er spesielt vanskelig i et omland hvor to politikkområder kolliderer; miljøpolitikkens krav til artsvern og landbrukspolitikken krav til bøndene om å utnytte arealene mest mulig hensiktsmessig.

Matproduksjon og selvberging er også et beredskapsspørsmål. I dag er selvforsyningsgraden rundt 40 prosent, men bare tre prosent av landarealet er jordbruksarealer. Av dette brukes store områder til gressproduksjon, fordi det ikke egner seg til annet.

For at gresset skal bli mat, må det gjennom en drøvtyggermage. Altså beitedyr. I Norge utgjør beitebasert næring 17400 årsverk. En ulvestamme som ikke holdes i sjakk kan indirekte avfolke bygder hvor beitenæring er eneste livsgrunnlag, og ramme matproduksjon og selvbergingsgrad. For folk som lever i denne virkeligheten, med ulven tett innpå seg, spiller det mindre rolle om vargen er genetisk norsk eller russisk. Livsbetingelsene oppleves forringet, og det kan man godt sitte rundt cafebordene og mene er en hysterisk reaksjon. Den som med egne øyne har sett hva ett enkelt rovdyr kan gjøre med en hel saueflokk vil mene noe annet.

Samtidig er ulven symbolsak for naturverninteressene fordi det er en art som kan komme til å utryddes helt dersom den ikke underlegges særskilt beskyttelse. Det har skjedd før, og vil kunne skje igjen.

Ulvesaken synliggjør også en klassisk sentrum-periferi-konflikt, der distriktene opplever å bli overkjørt av urbant byråkrati.

Slik fikk ulven en rolle i årets valgkamp, og sørget for økt oppslutning om Senterpartiet på bekostning av distriktsstemmer fra Høyre-, Ap- og Venstrevelgere. Simpelthen fordi bygdefolk som på nært hold ser ulvens herjinger og opplever svekket livskvalitet har et annet syn på rovdyrforvaltningen enn sentralmakten.

Hvor anstrengt dette forholdet er, kom til uttrykk i adventstiden da det oppsto en heller komisk konflikt rundt meierigiganten Tines melkekartonger, som en juleillustratør hadde dekorert med fjøsnisser og silhuetten av en ulende ulv.

Utfordringen i 2018 blir å få ulv og beitedyr til å omgås mer sivilisert enn naturvernere og ulvemotstandere.

Da handler det ikke om å beskyte eller beskytte. Ikke et enten- eller. Men begge deler. Forandre for å bevare, som de en gang sa, de som bestemmer i dag.

Denne artikkelen handler om