FINSK FOLKEHELT: – Hva er det ikke å like ved Matti Nykänen, spør Sanna Sarromaa. Foto: Egil Sæther / NTB scanpix

Debatt

Matti Nykänen i finske hjerter!

Jeg ser opp til Matti Nykänen, faktisk. Når jeg tenker på finsk sisu, er det ham jeg tenker på, skriver hans landskvinne Sanna Sarromaa.

SANNA SARROMAA, finne, forfatter og feminist

Jeg var i Helsinki i helga. Det slo meg at det ikke var noen Matti Nykänen-overskrifter i noen av de to ettermiddagsaviser. Det var så uvanlig at jeg snappet mangelen på Matti i den gule pressen til min norske venninne: «Ingenting skjer i Finland når Matti ikke gjør noe». Ikke hadde han giftet seg, ikke hadde han skilt seg, ikke hadde han slått kona si, ikke hadde han sagt noe morsomt heller. Kanskje hadde han for én gangs skyld ikke drukket noe heller? Og ikke rart han ikke hadde gjort noe: Han døde bare én natt etter min etterlysning av ham. Og som vi kommer til å savne ham som nasjon!

Sanna Sarromaa. Foto: Picasa

Matti Nykänen ble på alvor kjent i 1982 da han vant VM-gull i Oslo under ekstremt vanskelige forhold for skihopping. Jeg er for ung til å huske det. For meg som er født og oppvokst bak de tre hoppbakkene i Lahti, ble han kjent gjennom sine gjentatte seire i World cup i Lahti i 1984-1988. Min far hadde gratisbilletter fra jobben sin, så jeg stod der og heiet på ham hvert år. I 1988, etter de tre OL-gullene i Calgary, stod jeg i kø i posten for å kjøpe nyutgitte Nykänen-frimerker. Jeg var åtte år og frimerkene, ti stykker, var i mange år min kjæreste skatt.

Vi som ikke har kongelige i Finland, hadde Matti Nykänen og konene hans. Jeg husker hvordan han giftet seg for første gang i 1986. Han og hans første kone, Tiina, ble intervjuet på TV og én million finner så på sendingen. Senere giftet han seg fire ganger til og til slutt hadde de færreste oversikt over den sittende kona. Én gang tok han også konas etternavn – Matti Paanala het han faktisk i noen år. Slik sett rakk han også være en feministisk frontfigur.

les også

Matti Nykänen er død: – En av de store rockestjernene

Jeg vet ikke om man gjør det i Norge, men når man mater små barn i Finland og prøver å få dem til å spise opp alt på tallerkenen, later man som hver skje med grøt er en idrettsutøver som skal kjøre bilen sin inn i garasjen – altså, i munnen. Utallige ganger matet jeg mine tre barn på finsk med at «Nå kommer Matti Nykänen». I dag, da jeg fortalte til dem at Nykänen hadde dødd, spurte jeg dem om de husket hvem han var. «Det var han som alltid parkerte i munnen min», sa min sønn. Det var han, ja.

GULLGROSSIST: Nykänen var kanskje hoppsportens største gjennom tidene. Foto: Martti Kainulainen / Lehtikuva / Lehtikuva

Slik som så ufattelig mange finner, ble Nykänen også rammet av alkoholisme. Han ble bare 55 år, akkurat slik som min egen far rakk å bli på 1990-tallet. Dødsårsaken var den samme: Kong Alkohol styrte livene til begge mer enn de selv klarte å gjøre. Avisoverskriftene om Nykänen handlet ofte om episoder med fyll og fanteri.

Likevel: Alle var glad i Matti. Vi hadde et kjærlig, kanskje litt moderlig og vemodig, forhold til ham i Finland. Vi syntes litt synd på ham, ville beskytte ham og ønsket ham så inderlig alt godt. Da avisene rapporterte om lysere og bedre perioder, gledet også jeg meg på vegne av ham.

les også

Matti Nykänen er død: Bakkerekord for evigheten

Og hva er det ikke å like ved Nykänen? Først var han en uovervinnelig hopplegende, så ble han en morsom, men dog litt tragisk, figur. Han ble en artist, en elendig sådan, men sangene – og spesielt det han sa mellom sangene på konserter – ble likevel uforglemmelige. På sin siste konsert en uke før han døde hadde han kommet med enda en episk uttalelse: «Jeg er ikke homo eller lesbe, eller noe midt i mellom. Alt går!»

For oss finner er Matti Nykänen nettopp kjent for sine «mattismer». Han serverte sin enkle, men geniale, livsfilosofi gjennom dem. «Livet er life», «Hver sjanse er en mulighet» og «Det er litt fifty-sixty hvordan det blir», er utsagn fra Matti som lever på finsk folkemunne. Alle vet hvem de kommer fra.

les også

Finland, landet der jeg vil være

Jeg ser opp til Matti Nykänen, faktisk. Når jeg tenker på finsk sisu, er det ham jeg tenker på. Det går til helvete hver gang, men han reiser seg og går videre. Han blir ikke liggende, og siden fråtsende, i selvmedfølelse, han dundrer på igjen og igjen som om ingenting hadde gått til helvete i utgangspunktet. Det var fem ekteskap som gikk i dass, men han mistet aldri troen på ekteskapet eller kjærligheten. Da han ikke kunne hoppe mer, begynte han med musikk. Hver gang har det gått til helvete med ham, men han har reist seg fra asken som fuglen Føniks.

Hver gang bortsett fra i dag.

Matti Nykänen er død, men den åndelige arven hans lever. Vi må for all del ikke glemme hans viktigste ord: «Livet er menneskets beste tid.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder