DYSTERT JUBILEUM: Det er 30 år siden ayatollah Kohomeinins fatwa mot den britisk-indiske forfatteren Salman Rushdie. Bildet er fra en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Manila i 1989.

DYSTERT JUBILEUM: Det er 30 år siden ayatollah Kohomeinins fatwa mot den britisk-indiske forfatteren Salman Rushdie. Bildet er fra en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Manila i 1989. Foto: - / AFP

Debatt

I dag er det 30 år siden fatwaen: – Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer

30 år med press mot ytringsfriheten er ikke mye å feire, men vi er i dag bedre rustet mot nye blasfemikriser.

SYLO TARAKU, statsviter, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

I dag er det nøyaktig 30 år siden fatwaen mot Salman Rushdie. Dødsdommen og protestene mot forfatteren og romanen «Sataniske vers» var starten på en ny opposisjonell identitetspolitikk blant muslimer i vestlige land. Polariseringen rundt ytringsfrihet fortsetter den dag i dag.

Det begynte for alvor i Bradford i England. Den 14. januar 1989 samlet rundt 1000 muslimer seg i sentrum for å protestere mot en bok de mente krenket islam. Et eksemplar av «Sataniske vers» ble festet til en stake, dynket med parafin og deretter tent på.

Sylo Taraku. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

I Europa skaper offentlig brenning av bøker sterke assosiasjoner til bokbålene i Nazi-Tyskland, men også til den spanske inkvisisjonen som startet i 1478 og ikke ble offisielt avviklet før i 1834. «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker», er et velkjent sitat fra den tyske poeten Heinrich Heine (f. 1797).

Det går en linje fra bokbrenningen i Bradford i 1989 til Charlie Hebdo-massakren i 2015.

les også

Nygaard-saken: Dramatikken og alvoret

Det var først da Irans leder Ayatollah Khomeini grep muligheten og utstedte en fatwa mot Rushdie 14. februar 1989 at saken nådde internasjonale høyder. Det var noe nytt at statsledere drev og avsa dødsdommer mot borgere i andre land. Muslimske migranter i Europa som inntil da hadde identifisert seg med sin nasjonale bakgrunn, ble plutselig mobilisert rundt én felles sak. Det virket som muslimer var unisone og snakket med én stemme.

I Norge samlet 26 muslimske foreninger seg for å organisere en stor demonstrasjon på Karl Johans gate mot «Satan Rushdie». Islamsk Forsvarsråd som ble opprettet for anledningen blir ansett som forløperen til Islamsk Råd Norge.

I det aggressive klimaet som oppsto, var det vanskelig for moderate muslimske stemmer å komme til orde. Blant de første som måtte bøte med livet var to moderate muslimske religiøse ledere i Belgia, etter at de hadde gått ut på belgisk TV og sagt at fatwaen var i strid med islamsk rettslære. Man kan ikke dømme folk til døden helt uten videre – det må skje gjennom en rettsprosess og Rushdie har rett til å klage, sa de. Begge ble skutt og drept i Brussel 29. mars 1989. I tråd med fatwaen, som også omfattet forleggere og oversettere, ble det begått attentater i Italia, Japan og i Tyrkia. Den norske forleggeren William Nygaard overlevde så vidt et attentatforsøk utenfor sitt hjem i Oslo.

les også

Drap og fatwaer: Slik var Irans terrorregime i Europa

Europa var uforberedt, og forsto ikke helt hva man faktisk sto overfor. Det norske politiets mangelfulle etterforskning av attentatforsøket mot Nygaard i 1993 er et godt eksempel på det. Politiet nektet å ta inn over seg den åpenbare sammenhengen med fatwaen, og saken er fortsatt uløst. Bokhandlere fjernet Salman Rushdies roman fra butikkene og forfatteren fikk liten støtte fra vestlige politikere og intellektuelle. De internasjonale sanksjonene mot Iran uteble.

Dette gjentok seg under karikaturstriden i 2005 og 2006. Vestlige politikere og statsledere nølte i møte med presset fra autoritære regimer i den muslimske verden, og religiøse fanatikere fikk nok en gang sette dagsordenen. Dialoglinjen overfor radikale imamer i Europa bidro bare til å styrke deres posisjon i muslimske miljøer. Det er godt beskrevet i den britiske forfatteren Kenan Maliks bok «Rushdie-affæren og veien fra fatwa til jihad», som kom ut i 2009.

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo var Europas siste bastion for religionskritisk satire. Magasinet sparket i alle retninger og nektet å særbehandle islam. Sjefredaktøren Stephane Charbonnier, kjent som Charb, skal ha uttalt at det er bedre å dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde de militante islamistene også. Slagordet «Je suis Charlie» spredde seg massivt på sosiale medier i 2015 etter massakren i Paris, men satiremagasinet ble også av enkelte beskyldt for å være rasister, «islamofober» og uansvarlige provokatører.

les også

Den personlige terroristen

Når vold og terror oppstår, har toget gått for en diskusjon om hvorvidt ytringene var provoserende eller ikke. Spørsmålet blir da om man skal akseptere voldens språk eller om man skal stå opp for ytringsfriheten. Tenk om diskusjonene etter massakren på Utøya handlet om hvorvidt AUFs burde dempe seg og ikke komme med «provoserende» uttalelser.

Selv Charlie Hebdo har føyet seg etter terrorangrepet. De vil ikke lenger fornærme islam. Når nesten hele redaksjonen ble utslettet, blir prisen for høy. En ting er når selvsensuren er begrunnet i respekt for folks religiøse følelser, noe helt annet er når det skyldes frykt for konsekvensene. Så lenge denne frykten er utbredt har vi et alvorlig ytringsfrihetsproblem i Europa.

Om det er én positiv utvikling som har skjedd siden fatwaen for 30 år siden, så er det at muslimer i Europa ikke snakker med én stemme lenger. De liberale motstemmene er blitt langt synligere og bedre organiserte. Et typisk argument fra oss liberale med muslimsk bakgrunn har vært at ytringsfriheten og religionsfriheten er to sider av samme sak, og at det er i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten. Dette er blitt tydeligere nå ettersom presset mot ytringsfriheten også kommer fra de nasjonalistiske partiene som er på fremmarsj i Europa. I Nederland vil Geert Wilders forby Koranen og stenge alle moskeer.

les også

Det brenner fortsatt i islams hus

Nå vet vi mye om hva som gikk galt de siste 30 årene etter Khomeinis fatwa. Det er vanskelig å spå om hvordan de neste 30 årene vil bli, men det jeg håper på er at europeiske muslimer aldri igjen lar seg påvirke av autoritære ledere i Midtøsten – som har sine politiske og sekteriske agendaer, og som ikke bryr seg om muslimenes interesser i Europa.

Påvirkningen bør heller gå den andre veien. Muslimer i Vesten kan bli en avgjørende positiv kraft for å modernisere og demokratisere sine opprinnelsesland. Nettopp fordi ytringsfriheten her lar dem drive både med kritikk av undertrykkende regimer og kritikk av bakstreverske religiøse dogmer.

Hva hvis «Sataniske vers» hadde kommet i 2019? Ville boken i det hele tatt blitt skrevet? Hvis den hadde blitt skrevet ville vi helt sikkert hørt mye mer fra moderate og liberale muslimer. I dag er vi tross alt bedre rustet til å håndtere eventuelle nye blasfemikriser. Vi får bare håpe at det aldri blir nødvendig igjen. Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder