NORSK SHARIA? – I 2003 foreslo daværende kommunalminister Erna Solberg å åpne opp for shariaråd i Norge.  I dag ville det vært uhørt av en statsråd å komme med et slikt utspill, uansett farge på regjeringen, skriver Sylo Taraku.
NORSK SHARIA? – I 2003 foreslo daværende kommunalminister Erna Solberg å åpne opp for shariaråd i Norge. I dag ville det vært uhørt av en statsråd å komme med et slikt utspill, uansett farge på regjeringen, skriver Sylo Taraku. Foto: Jan Petter Lynau

Ingen multikulturalisme i Norge

MENINGER

Professorene Terje Tvedt og Jostein Gripsrud er uenige om multikulturalismens historie i Norge. Men én ting er sikkert: Den norske nasjonalfølelsen lever i beste velgående, og det er ingen elite som fører en multikulturalistisk politikk i dag.

debatt
Publisert:

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Kommunal- og regionalminister i Bondevik II-regjeringen, Erna Solberg, foreslo i 2003 å åpne opp for shariaråd i Norge. Dersom norske muslimer ønsket det. Solberg fikk ideen fra daværende statssekretær Kristin Ørmen Johnsen som i dag er Høyres innvandringspolitiske talsperson. Hun hadde vært på studietur i Storbritannia og hadde en ganske pragmatisk tilnærming til forslaget: «Om dette er et virkemiddel som kan gjøre hverdagen enklere for en gruppe mennesker, er det viktigere for meg enn å ri prinsipper», sa hun den gangen.

Det var med andre ord ikke inspirasjon til en multikulturalistisk politikk etter britisk mønster som lå bak. Solbergs og Ørmen var motivert av å finne løsninger for å gjøre det lettere for muslimske kvinner å få religiøs aksept for skilsmisse, men uten å tenke på implikasjonene av slike sharia-institusjoner ved siden av norsk rettsvesen.

I dag ville det vært uhørt å komme med et slikt utspill. Uansett farge på regjeringen. Den norske debatten om innvandring og integrering har blitt mer prinsipiell, kunnskapsbasert og mindre tilfeldig. Det definitive bruddet med tidligere multikulturalistiske tilnærminger skjedde i kjølvannet av karikaturstriden i 2006. Solbergs forslag er likevel ikke et typisk eksempel på «naiv multikulturalisme» fra «den norske politiske eliten». Snarere et unntak.

Norge ble et netto innvandringsland for første gang i 1967. Innvandringen har siden forandret det norske samfunnet fra å være et av Europas mest homogene samfunn til et multietnisk samfunn med innvandrergrupper fra alle verdens hjørner.

Det siste året har historieprofessor Terje Tvedt skapt debatt med sin bok «Det internasjonale gjennombruddet», der han ikke skriver at innvandringen var planlagt av en humanitærpolitisk elite, men at denne eliten - uten debatt og innsigelser - erstattet Norges nasjonale nasjonsbyggingsideologi med multikulturalisme der alle kulturer skulle likebehandles under en nøytral stat.

I motsetning til Tvedt klarte ikke jeg å finne en klar rød multikulturalistisk tråd i gjennomgangen av stortingsmeldinger og handlingsplaner knyttet til innvandring og integrering i arbeidet med min bok, «Innvandringsrealisme», som kom ut i 2016. Jeg vil hevde at dokumentene og meldingene heller er inkonsekvente og i stor grad bærer preg av å mangle en ideologisk overbygning.

Verden kom ikke til Norge fordi Norge oppsøkte verden gjennom sin utenrikspolitikk. Det var snarere innenrikspolitikken som bidro til det. Det konjunkturoppgang og jobbmuligheter den skapte som tiltrakk seg arbeidssøkende fra land som Pakistan og Tyrkia på 1960- og 1970-tallet. Utviklingen var ikke planlagt. Det bare skjedde. Norge hadde i disse årene en relativt liberal innvandringspolitikk, men fagbevegelsene var bekymret. På 1970-tallet begynte de vesteuropeiske landene å stramme inn. Norge fulgte også opp med sin innvandringsstopp av 1975 som ble vedtatt enstemmig på Stortinget.

Arbeiderpartiregjeringen til Trygve Bratteli ønsket å begrense og helst stoppe innvandringen. Innvandrere fortsatte imidlertid å komme via andre migrasjonskanaler, som asyl- og familieinnvandring. Asylmigrasjonen startet på alvor fra slutten av 1980-tallet.

Selv kom jeg til Norge med bølgen av Balkan-flyktninger fra tidlig på 1990-tallet. I prinsippet skulle man ha en «begrenset og kontrollert innvandring», som det het fra offisielt hold, men parallelt med utviklingen av internasjonale konvensjoner og en stadig mer progressiv tolkning av dem ble det vanskeligere å kontrollere innvandringen. Bordet fanger.

Vi må helt tilbake til 1980-tallet for å finne en stortingsmelding som så assimileringen, og ikke manglende tilpasning fra innvandrernes side, som den største trusselen. I St.meld. nr. 74 (1979-80) står det blant annet at innvandrergruppene skulle «informeres om assimileringsrisikoen ved fulldagsopphold i vanlige norske barnehager».

Siden da har integrasjon vært hovedstrategien, med eksempler her og der som kan tolkes som multikulturalistiske. Politikkutviklingen i Norge har i størst grad blitt påvirket av integreringsdebattene ute i Europa. Hvor multikulturalistisk norsk integreringspolitikk har vært de siste tiårene kan diskuteres. Medieprofessor Jostein Gripsrud har gjennom sin nylig utgitte bok «Norsk Hamskifte?» utfordret Tvedts historieskriving og reaktualisert denne debatten.

Men én ting er sikkert. Det er lite multikulturalisme å spore i dagens integreringspolitikk. Menneskerettighetene ble brukt både for å legitimere og for å ta et oppgjør med multikulturalismen. Man har med andre ord gått fra å vektlegge beskyttelse av grupper til å vektlegge beskyttelse av individer. Enkeltindivider skal ikke beskyttes bare fra statlig diskriminering, men også fra undertrykkende tradisjoner og negativ sosial kontroll i sine egne miljøer.

De unisone reaksjonene mot håndhilsenekt og forslaget om blasfemilover fra politiske partier, for å nevne to aktuelle eksempler, sier noe om debatten i dag.

Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg, som jeg var en del av, skriver at partiet «skal være tydelige på vårt samfunnsfundament: Demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd er de sentrale kjennetegnene. Det setter rammene for mangfoldet, og fremmer integreringen. Det gir frihet, og stiller klare forventninger. De som bor i Norge skal kunne dyrke sin religiøse eller kulturelle egenart, så lenge det ikke strider med loven eller begrenser andres frihet.»

Dette budskapet sier alt annet enn at staten skal være «nøytral» i forhold til ulike kulturer og verdier. En ny internasjonal undersøkelse viser at nordmenn er blant de stolteste nasjonene i Europa. Trygge på sin kultur og verdier, men samtidig blant de mest tolerante overfor minoriteter.

De reelle uenighetene rundt innvandring og integrering må vi fortsette å debattere åpent, men det er greit å vite at det er ingen motsetning mellom folk og elite når det gjelder det viktigste: At vi som nasjon har noen grunnleggende verdier som vi er stolte av og som vi ønsker å ta vare på.

Her kan du lese mer om