Sosialdemokratisk rundvask

MENINGER

Jonas Gahr Støre har tatt i bruk det sterkeste vaskemiddelet. Og det skal sies. Han er ganske god til å rydde.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 09.01.18 14:58

Mange i Arbeiderpartiet har vært oppgitt de siste ukene. De får ikke snakket om politikk.

Nå som Trond Giske har trukket seg, blir det snart tid til slikt. Og det er ikke bare Giske-saken som har vist at det trengs opprydning i partiet. Valgresultatet gjorde det tydelig at det trengs storvask. Ap ligger an til to perioder i opposisjon. Det er høyst uvanlig.

Men det som er bra med en slik krise, er at de fleste innser at oppskriften må endres. Om ikke alt må kastes på dynga, må en god del gammelt partigods leveres til gjenvinning.

At Giske-saken skulle bli en del av rundvasken, var egentlig ikke planen. Men det er greit å få tatt tak og vegger når man først er i gang.

Og selv så belastende en grundig opprydning er: Personalpolitikk er egentlig enklere enn å meisle ut en politikk for fremtiden.

For å si det kort: Miljø og innvandring er partiets to store politiske nøtter.

De siste årene har miljøvennene i partiet vunnet terreng. Fagforbundet, som organiserer offentlig ansatte under ledelse av Mette Nord, har lenge provosert med å kreve vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. LO-kollegene i Fellesforbundet hater selvsagt slikt, siden de organiserer folk som jobber i olje og industri.

Så langt reddes Arbeiderpartiet av Venstre og KrF, som stopper oljeboringen. Men striden handler om mer enn Lofoten. Langt inn i Ap har klimainteressene fått mer gjennomslag. I fjor foreslo Marianne Marthinsen, som da var finanspolitisk talskvinne, innstramminger i skattesystemet for oljeindustrien.

Også på innvandring er det krangel. I vinter har vi sett et opprør fra lokalpolitikere rundt om i Norge med krav om en mer liberal politikk. Noen snakker sikkert for det lokale asylmottaket sitt. Så langt har svaret i Stortinget vært noen mislykkede, forvirrede Ap-angrep på Sylvi Listhaug.

Men Hadia Tajik og Støre vet at det er vanskelig å holde dagens brede koalisjon sammen i disse spørsmålene. Og at partiet lekker velgere i begge ender når de prøver å være enig med alle. De vet også at velgergruppene er i endring. Stadig flere potensielle Ap-velgere finnes blant ansatte i offentlig sektor, blant kvinner med utdannelse. Her er det mange som ønsker seg en stor offentlig sektor, sekstimersdag, vern og miljø.

Mange av dem som avskyr sånt, hevder faren med Giskes avgang, er at disse interessene får for stor makt.

Og det er forsåvidt en reell fare for at Ap blir et parti bare for urbane middelklassefolk. LO og Ap har en jobb å gjøre når det gjelder å rekruttere flere menn i tjenesteytende næringer i privat sektor.

Men at dette henger på Giske, er en overdrivelse. Det Giske hadde, var en fot innafor hos de organiserte i offentlig sektor. Hans allierte har vært folk som Jan Davidsen, og selvsagt Gerd-Liv Valla. Folk i Fellesforbundet, altså i industrien, har ofte vært mer skeptiske.

Hadia Tajik på sin side, er oljevenn fra Rogaland som har frontet en streng innvandringspolitikk, og for øvrig den eneste i Ap-ledelsen med arbeiderklasse- og bygdebakgrunn. Hun kan være den som får med seg industrien i fortsettelsen, og samtidig klarer å forklare de ansatte i offentlig sektor at noen må betale lønningene deres.

Og historien har vist at det går an å få til ganske vellykkede snuoperasjoner i Ap uten å bli XL-versjonen av SV.

Jens Stoltenberg kjørte på med for mye reform i offentlig sektor, gikk på en kjempesmell og ga SV et rekordvalg i 2001. Men han kom tilbake med en pensjonsreform i årene etter valgnederlaget.

Noen år tidligere fikk Yngve Haagensen og gjengen et ganske rustent maskineri i bevegelse i det som ble kalt Solidaritetsalternativet.

Alt fra midten av 1980-tallet la Gro Harlem Brundtland om den norske asyl- og flyktningepolitikken. Det var ikke Frp, men sosialdemokrater som fant opp en streng innvandringspolitikk. Hjelp i nærområdene, midlertidig opphold og tilbakevending til hjemlandet er stikkord.

Jonas Gahr Støre kan godt ta en reprise på den. Og samtidig må han han lage en politikk for folk flest (og de bor i byene), uten å legge bygdene øde. Han må ha en politikk som sikrer økonomisk vekst uten å ødelegge miljøet, en politikk som finansierer en offentlig sektor som stadig vokser. Og alt dette mens færre av oss jobber i såkalt verdiskapende næring.

Det er nok å ta tak i. Men Støre har større handlingsrom enn på lenge. Giske er ute. Og det denne saken har vist, er jo at Jonas er en type som kan ordne opp. Han tok på hanskene. Og helte kaustisk soda i vaskevannet.

Her kan du lese mer om