A-ha, Kygo og jødene

MENINGER

Norske studenter vurderer om de skal boikotte Israel. Boikottbevegelsen nører opp under farlige holdninger til jøder, og bidrar ikke til fred. Tvert om.

kommentar
Publisert:

Historien om det utrangerte skipet Struma, som ble senket under 2. verdenskrig, er for mange selve bildet på hvorfor jødene trenger Israel. I desember 1941 flyktet nær 800 rumenske jøder med skipet, etter at Romania hadde sluttet seg til tyskerne.

Motoren sviktet underveis, og Struma måtte søke nødhavn i Istanbul, Tyrkia. Her fikk de beskjed om at de kunne få reise videre dersom det fantes en stat som ville ta dem imot. Det viste seg å være umulig.

Britene, som den gangen styrte de palestinske områdene, tillot bare innreise dit for 3000 jøder i året. Flyktningene på Struma fikk ikke komme inn på denne kvoten. Etter drøyt to måneder med nytteløse forhandlinger, slepte tyrkiske myndigheter skipet ut til havs. Neste dag ble Struma torpedert. Bare en eneste av de som var om bord, overlevde.

For Israels tidligere justisminister, Yossi Beilin, er fortellingen om Struma kjernen i begrunnelsen for en egen jødisk stat.  

– Når du trenger verden, er ikke verden der for deg. Den eneste redningen er en stat med jødisk flertall, der vi bestemmer hvem som skal få komme inn. I dag hadde passasjerene på Struma fått komme til Israel, sa Beilin da han denne uken besøkte Oslo.

Boikottbevegelsen

De siste årene har det vokst frem en internasjonal bevegelse som tar til orde for boikott av Israel på alle områder, fra akademia og kunst til økonomi og handel. Den norske artisten Kygo og popgruppen A-ha er blant dem som har fått kritikk fordi de ikke boikotter Israel, men tvert om opptrer der. De lar seg ikke presse av Pink Floyds Roger Waters og andre aktivister i boikott-bevegelsen. Heldigvis.

Waters har blant annet sammenlignet Israel med Nazi-Tyskland. At norske palestina-aktivister ønsker å være i et slikt selskap, er tankevekkende. Nå kan også norske studenter komme til å gå inn for akademisk boikott. Denne helgen behandler Norsk Studentorganisasjon et forslag om dette.

Les også: Heiagjenger skaper ikke fred

Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære verstingregimer er normalen, er vanskelig å forstå.

Hva med Saudi-Arabia?

Israel er omgitt av fiender, med stater i sin nærhet som mener at landet ikke har livets rett. I motsetning til nabolandene, er Israel et demokrati, en rettsstat, med en fri presse. Kunstnere og akademikere er blant dem som utfordrer Israels ledere. Likevel ønsker altså mange at norske studenter og akademikere skal boikotte den frie tanke, og isolere et samfunn som faktisk åpent diskuterer de omstridte spørsmålene.

Jeg spurte forslagsstilleren i studentenes organisasjon, Jonas Strisland, om han hadde vurdert å foreslå boikott av andre land i regionen, som Saudi-Arabia. Det hadde han ikke. I Saudi-Arabia praktiseres kjønnsapartheid, kvinner har hverken frihet eller rettigheter. På mitt spørsmål om han mener at Israel er verre enn Saudi-Arabia, svarte han «Ingen kommentar».

Strisland sammenligner i sitt forslag Israel med det tidligere apartheid-systemet i Sør-Afrika. Det er grovt. Israelske statsborgere har de samme sivile og politiske rettighetene, uavhengig av om de er palestinere eller jøder, kristne eller muslimer.

To parter i konflikten

Det er mange grunner til å kritisere Israel. Ulovlige bosettinger, og en regjering som skjerper konfliktene snarere enn å dempe dem, gjør sitt til at en løsning synes lenger unna enn på lenge. Ultrakonservative krefter vinner frem i israelsk politikk. Det er liten vilje til å lete etter løsninger fra israelsk side.

Men det er to parter i konflikten. Palestinerne har ikke opptrådt samlet på mange år. Den palestinske selvstyremyndigheten har vært preget av indre splid, korrupsjon og vanstyre. De er blant de i verden som har fått mest i økonomisk bistand målt opp mot folketall. Disse pengene kunne de palestinske lederne forvaltet langt bedre.

Tidligere justisminister Beilin, som var sentral i Oslo-prosessen på 1990-tallet, tror fortsatt på en løsning der palestinere og israelere får hver sin stat. Det var dette som var den opprinnelige tanken da FN for 70 år siden vedtok erklæringen om å dele de palestinske områdene mellom de to partene.

Nytt hjemland

Allerede på slutten av 1800-tallet begynte jøder å flytte til det gamle Palestina, som den gangen var en del av det ottomanske riket. Mange av jødene flyktet fra forfølgelse i Europa. Ideen om en egen jødisk stat, som fikk navnet sionisme, handlet mest av alt om å skape en trygg havn mot forfølgelse.

Les også: Israel - jødenes siste fristed

Etter nazistenes forsøk på å utrydde jødene i det mest brutale folkemordet verden har sett, fikk tanken om Israel som en jødisk stat ny fart. I 1948 ble det virkelighet – og full krig. Palestinske arabere ble presset ut av sine hjem, og omtrent like mange jøder ble kastet ut av andre land i Midtøsten.

Mister frihavn

De jagede jødene dro til Israel, og fikk opphold der. Men bare Jordan av nabolandene åpnet opp for palestinerne og ga dem et nytt hjemland. De andre arabiske landene snudde i stor grad ryggen til. Resultatet ble at millioner av palestinere fortsatt bor i flyktningleirer, og har gjort det i generasjoner.

Boikottbevegelsen krever blant annet at alle disse flyktningene skal få vende tilbake til stedene de forlot i 1948. Dersom det skjer, slutter jødene å være i flertall i Israel. Da er ikke lenger Israel en jødisk stat. Jødene mister sin frihavn i verden. Og de vil ikke lenger være trygge på at noen vil ta imot dem dersom de igjen må søke beskyttelse.

Her kan du lese mer om