Putin og Carl I. Hagen

Høyresiden sliter med å forstå at det er Russland som øker spenningen i Europa. Det kan øke spenningen enda mer.

Russlands annektering av Krim i 2014 var et vannskille i Europa. Da trådte Putin over en grense satt av folkeretten. Det skapte en dyp usikkerhet om hvor langt Russland var villige til å gå for å hevde sine interesser i Europa.

Ukraina er ikke med i NATO, og heller ikke i EU, så det var aldri snakk om å svare med militærmakt. Det er det neppe heller nå, selv om spenningen mellom Russland og Ukraina er farlig høy. Det var ikke Russlands militære tilstedeværelse på Krim i seg selv som utløste en ny kald krig i Europa, men det at Putin viste vilje og evne til å ta landområder med makt.

NATO og Vesten har derfor hatt behov for å være klare i sin fordømmelse av det som skjedde på Krim, og har stort sett snakket med én stemme. Slike brudd på folkeretten er ikke akseptabelt, og kan ikke bortforklares. Ikke med suspekte «folkeavstemninger» eller annen propaganda, og heller ikke med oppkonstruerte forestillinger om at NATO og USA truer russisk territorium.

Disse vestlige talepunktene er viktige, fordi de gjør det helt klart at forsøk på noe lignende mot et NATO-land vil utløse alliansens sikkerhetsgaranti. NATO-landenes grenser er ikke til forhandling, spesielt ikke i øst. Det som skjedde i Ukraina viser hvorfor så mange tidligere sovjetstater og Warszawapakt-land hadde behov for å melde seg inn i NATO da de fikk sin frihet. Det er kun slik de kunne beskytte seg mot russisk militærmakt.

Når vestlige politikere som Carl I. Hagen anerkjenner den russiske annekteringen av Krim ut fra noe som kan ligne på norske bekvemmelighetshensyn, er han samtidig med på å svekke NATOs troverdighet. Russland vet at dersom de lykkes med å bryte opp enigheten om hva som skjedde på Krim, så vil det skape usikkerhet om lignende situasjoner i russiske grenseområder i fremtiden. Det er i slike usikre omgivelser man kan forsøke seg på noen kjappe klipp for å oppnå gevinst, for å låne et uttrykk fra finansverdenen.

Det er liten grunn til å tro at Russland i dag i seg selv er en militær trussel mot Vesten. Størrelsesforholdet mellom NATO og Russland er så skjevt i vestens favør, at et forsøk på å angripe vil være dømt til nederlag. Likevel ruster Putin opp, og disponerer sin militærmakt på en måte som kan tolkes såpass aggressivt at NATO er nødt til å svare.

Uvarslede øvelser i grenseområdene gjør at landene i øst er på tå hev, informasjons- og cyberkrig skaper politisk og sosial uro og utviklingen av nye mellomdistanseraketter som kan bære atomstridshoder setter hele nedrustningsarbeidet i fare. Alt dette er trusler som NATO håndterer på en relativt dugelig måte. Men forutsetningen for det er at landene holder sammen. At alliansen ikke bare fungerer militært, men også politisk.

I det alliansen slår sprekker vil Russlands opprustning gi Putin langt større makt over sine nærområder. Jeg tror det kan være den strategiske tanken bak mye av det som har skjedd. Stadig nye militære initiativer og disposisjoner stresstester NATOs evne til å fatte samlende beslutninger i den nye kalde krigen.

Dette skjer i et kaotisk politisk bilde i mange NATO-land, der dype politiske skiller tærer på elitene og institusjonene, også de sikkerhetspolitiske. Carl I. Hagens «forsoningspolitikk» med Putins Russland, er et ekko av lignende utspill fra høyresiden i mange europeiske land. Opprøret mot «elitene» foregår på bred front, også i sikkerhetspolitikken.

Det er selvfølgelig legitimt å mene at Russland bør ha rett til å ta land fra sine naboer med militærmakt, men det er oppsiktsvekkende standpunkt fra et norsk regjeringsparti. Suverenitet og grenser har til nå vært ganske grunnleggende prinsipper i norsk sikkerhetspolitikk. Derfor er det viktig å holde på de etablerte «talepunktene» om det som skjedde på Krim. Alternativet er en farligere verden.