LOSER: Hodelusa.
LOSER: Hodelusa. Foto: Preben Ottesen / Folkehelseinstituttet / NTB scanpix

«Ikke vent til det klør»

MENINGER

Sjekk lusa gang på gang, før det er for sent.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 27.08.18 18:23

I dag, en liten uke etter skole- og barnehagestart, igangsettes noe som kalles «Nasjonal uke for lusesjekk». Det får jeg iallfall opplyst i en epost fra et kommunikasjonsbyrå, som etter det jeg kan se, jobber for (den globale) farmasi-industrien, og som dermed nok er ute etter å få solgt flere remedier til urolige foreldre i sakens anledning. «Nå bør du sjekke barna for lus», heter det, og det er jo sikkert lurt, det.

Hodelus er som alle vet djevelens påhitt, og stadig forbundet med en viss skam, som om lusene kun angriper de som ikke fortjener bedre, uvaskede slubberter og slike. Men det stemmer jo ikke. De små skapningene er verken spesielt klasse- eller hygienebevisste, og kryper dit skjebnen tar dem. Det betyr at selv barna til de aller mest renslige (for ikke å si hysteriske) foreldre kan oppleve å bli angrepet, og det klør, og de små dyrene er stygge og fæle, og kravler og holder på.

Selv har jeg vært rammet av styggedommen to ganger i livet. Én gang for så lenge siden at jeg ikke husker annet enn at min mor frøs ned alt i huset bortsett fra meg og søsteren min, og én gang, da to av mine egne barn ble smittet, og vi måtte ta nødvendige grep. Jeg husker med gru da et av vesenene materialiserte seg i vasken etter en runde med lusekammen i manken til et av barna. Vi hadde ingen lupe til å granske skapningen inngående, og det er jeg i grunnen glad for.

Men altså, hodelus. Hvert år blir vi pepret med informasjon om den slags, og med ujevne mellomrom kommer det strenge dekreter fra skolen og barnehagen om at det lønner seg å ta forholdsregler for å hindre spredning. Dekretene holdes ikke som dekreter flest i en nøktern tone, nei, her er det digre bokstaver som gjelder, og budskapet er absolutt ikke til å misforstå. Hodelus skal unngås for enhver pris, og det gjelder å følge ordre.

Men hvor vanlig er det, egentlig? Jeg har opplevd det én gang som forelder, og jeg har fire unger som alle har gått i barnehage og skole (selvsagt). Én gang, altså, på 16 år, og det er jo ikke en spesielt grufull statistikk. Men likevel er det som om det myldrer av dem – hodelusene, altså – og det gjelder å ha lusekammen fremme, så å si hele året gjennom, for å sjekke om podene er infisert av vederstyggeligheten. Ifølge ansvarlige myndigheter skal slikt sjekkes en gang i måneden. Minst. Jeg synes nok det er å ta i, iallfall litt, skjønt:

Epost-innsenderen fra kommunikasjonsbyrået har søkt assistanse hos en sikkert faglig skikket farmasøyt, som understreker at man bør sjekke OFTERE enn én gang i måneden, og FØR det begynner å klø. «Ikke vent til det klør!»

Så vet dere det. Og ikke nok med det – en apotekkjede hvis brand her ei skal nevnes – har attpåtil laget en nettside der lusenivået i alle landets fylker måles kontinuerlig. Per nå er det kun Agder-fylkene, Hedmark, Vestfold og Troms som ikke er på rød/versting-listen. Det er alarm over nesten hele landet. Mye lus, er det!

Så det er vel bare å finne frem kammen igjen, da. Jeg setter uansett en femmer på at dette lille stykket får det til å klø hos noen hver – midt i lusesjekkuken. Så da er vel i det minste epost-innsenderen fornøyd med innsatsen, får vi tro.

Her kan du lese mer om