SVARER KOLLEGA: – Helge Pharos forståelse av norsk utviklingshjelps historie er at den i det store og hele utviklet seg som om Norge opererte under en osteklokke. Jeg representerer en helt annen fortolkningstradisjon – og som Pharo i 20 år har kjempet mot, skriver Terje Tvedt. Foto: Solum, Stian Lysberg / SCANPIX

Debatt

Terje Tvedt svarer kollega: Kampen om historien og Pharos metode

Så var det professor Helge Pharos tur til å angripe meg og min bok «Det internasjonale gjennombruddet». Han klarer ikke skjule sitt sinne, men det er skuffende at han reduserer ulike oppfatninger av historien til et moralsk spørsmål: Hans hovedskyts er at jeg bryter «systematisk historikerens normer». Jeg tar ikke bare feil; jeg er en juksemaker.

TERJE TVEDT, professor og forfatter av boken «Det internasjonale gjennombruddet»

Men er spørsmålene om USAs innflytelse på norsk utviklingshjelp og hvordan man skal forstå bistandspolitikken som norsk innenrikshistorie, så enkle at de rett og slett dreier seg om min moral?

Pharo er opptatt av å understreke at norsk bistand generelt og Kerala-prosjektet i India spesielt var et rent norsk prosjekt. Hans artikkel om det på Norgeshistorie.no. er svært tydelig: Det omdiskuterte prosjektet skildres her med reklamebrosjyrens ensidighet, men viktigst i denne sammenhengen: det geopolitiske bakteppet nevnes ikke med ett eneste ord.

les også

Helge Pharo: – Tvedt bryter med historikerens normer

Forståelsen av norsk bistand bør imidlertid bryte ut av dette idylliske, og snevre nasjonale perspektivet. Kerala-prosjektet ble startet mens Den kalde krigen og Korea-krigen rammet inn all utenrikspolitikk. Den norske regjeringen drev hemmelige forhandlinger i New York med India og FN om å starte opp et hjelpeprosjekt i India, omtrent på samme tid som Norge sa offisielt nei til å sende kampstyrker til Korea, men likevel deltok i det skjulte med soldater (se )  og støttet offisielt et sykehusprosjekt som et ledd i den USA-ledete krigen. Indias rolle, som Kinas nabo og som «verdens største demokrati», hadde en ytterst sentral plass på det geopolitiske brettet på tidlig 1950-tall. USAs ledelse var veldig klar på dette. Kerala var i tillegg en stat hvor anti-amerikanismen sto sterkt, bekreftet av bl.a. at kommunistpartiet vant makten etter valg i 1957.

les også

Det var ingen elite som sviktet oss

Det er vel kjent at USA brukte FN, og det internasjonale bistandssystemet, som et virkemiddel i Den kalde krigen og i sin plan om å demontere det europeiske kolonisystemet (jeg har tilbrakt mange lange dager i Eisenhowers Presidential Library, Kansas og i Foster Dulles Collection, Mudd Manuscript Library, Princeton, hvor bistand generelt og Indias rolle var sentrale tema. Se også mine arbeider om Nilens historie). En av årsakene til at USA lyktes på begge disse områdene, var nettopp den alliansen av vestlige land de ledet med fast hånd. Det var jo også USA som et par år tidligere sikret at den norske generalsekretæren i FN, Trygve Lie, fikk en ny periode som leder av FN, da de, mot Sovjetunionens stemme, bestemte at stillingen ikke skulle lyses ut.  Det kan heller ikke være tvil om at USA i det området jeg kjenner best, Nilvassdraget, utøvde sterk innflytelse på hva det britiske imperiets politikere fikk lov å gjøre.

Pharo beskriver imidlertid Indiahjelpen som om verdenspolitikken var irrelevant. Han skal ha oss til å tro at USA ikke hadde noen innflytelse over eller interesse av hva Norge gjorde i en anti-amerikansk delstat i India i 1952! I VG skriver han hvorfor Norge handlet på egenhånd: Ingen har fortalt ham om slike forbindelser og han har ikke funnet noen kilder som bekrefter at USA på noe tidspunkt var involvert i Kerala-prosjektet.

les også

Gripsrud svarer Tvedt: Mysteriet «det humanitær-politiske komplekset»

Men det må være mulig å bruke hodet og hva man ellers vet om stormaktspolitikk, og ikke la mangel på én kilde han ikke har funnet (som om han har finkjemmet alle arkiver), bli et bevis på noe som helst.

Jeg regner med at Pharo vet at Norges viktigste bistandsland i 1969 plutselig ble Pakistan. Årsaken er åpenbar: Pakistans rolle i den kalde krigen og i USAs strategi. Jeg vet imidlertid ikke om Pharo er klar over USA og George W. Bush sin betydning for Norges politikk i Sudan. Pharo er kanskje også uvitende om at norske NGOs har fått hundrevis av millioner kroner fra den norske stat for å støtte den opposisjonen mot Assad som USA har støttet i Syria. Poenget her er ikke om politikken har vært rett eller gal, men USAs åpenbare innflytelse på norsk bistand: Det er en viktig lang linje i historien som Pharo ikke ser eller kan være opptatt av, og som heller ikke kan eksistere - om han ikke finner et notat om det.

les også

Terje Tvedt slår tilbake: – Jostein Gripsrud forstår rett og slett ikke boken han kritiserer

Pharos forståelse av norsk utviklingshjelps historie er at den i det store og hele utviklet seg som om Norge opererte under en osteklokke.

Jeg representerer altså en helt annen fortolkningstradisjon, og en tradisjon som Pharo i 20 år har kjempet mot.

Pharos andre poeng er at jeg ikke skjønner eller bevisst benekter at det var med Indiahjelpen norsk bistand begynte. Men selvsagt var det da, og enda tidligere gjennom støtte til FN, at norsk bistand startet, slik jeg også skriver i boken. Problemet med Pharos analyse av bistand som norsk historie er imidlertid også her at den overser det internasjonale bakteppet.

For å skape kontinuitet, gir Pharo inntrykk av India-hjelpen lyktes i å mobilisere det norske folk, men det er feil: Det var én folkeaksjon, i 1953.  Det var den eneste, og samlet bare inn 1/3 del av målsettingen. Han har rett i at politikere snakket entusiastisk om hjelp, men det gjorde det nettopp ikke til et nasjonalt prosjekt. Selv da regjeringen foreslo en helt ny organisering av norsk bistand i 1961, nevnte rapporten ikke private eller frivillige organisasjoner. Bistanden var fortsatt stort sett tenkt som multilateral bistand via FN-systemet.

les også

Professor hardt ut mot kollega: Tvedtianernes tro – og virkeligheten

Det var først etter at OECD i 1960 etablerte en egen utviklingskomité, og at USA i FNs generalforsamling foreslo at giverlandene burde trekke private organisasjoner med i utviklingsarbeidet, at Norge og alle andre OECD-land startet med å gi støtte til frivillige organisasjoner. Argumentet for denne nye ordningen i 1963 var at den skulle øke u-hjelpens popularitet i giverlandene. Det var særlig viktig at alle giverland fikk en egen etat som skulle arbeide med utviklingshjelpen nasjonalt. USA var først, med USAID i 1961, så kom Norge med Norsk utviklingshjelp allerede året etter, under ledelse av ingen andre enn - Trygve Lie! I årene som fulgte  kom SIDA, DANIDA; FINNIDA etc. i de andre OECD-landene.

Det var dette nye internasjonale bistandssystemet, organisert som et samarbeid mellom stat, organisasjoner og forskning og etablert på begynnelsen av 1960-tallet, som kom til å påvirke Norges samtidshistorie på avgjørende måter. I dag er hundrevis av norske og mange titusen internasjonale organisasjoner trukket med. De fem største norske har bare de siste ti årene mottatt mer enn 30  milliarder kroner i støtte (mye mer om dette i min bok)!

les også

Hva vil den irriterte professoren?

Pharo er så opptatt av å forsvare Kerala-prosjektets betydning, at han ikke oppdager eller kan akseptere fakta: De kvalitative forskjellene på dette tidlige, men isolerte initiativet, og det nye og mektige internasjonale bistandssystemet.

Det er forståelig at Pharo frustreres over analyser som reduserer betydningen av det prosjektet han har brukt så mye tid på å forstå. Men han vil i det lange løp være tjent med å fremstille uenighet som en faglig uenighet - og ikke som en konflikt mellom en umoralsk historiker (meg) og en moralsk historiker (ham selv). Mottakelsen av «Det internasjonale gjennombruddet» innebærer at den tiden da han lyktes i å befeste sin makt over hvordan bistandshistorien skulle fortolkes, er over.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder