JORDAN PETERSON: Skaper kontroverser med sine likestillingsutspill. Foto: Håkon F. Høydal

Kommentar

Et samfunn der kvinner er betongarbeidere

Null prosent norske kvinner jobber med betong. Vi har et svært kjønnsdelt arbeidsliv til tross for tiår med likestilling. Hva kommer likestillingsparadokset av?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Kjendispsykologen Jordan Peterson har vært i Norge igjen. Han er opptatt av at selv om Norge er kommet lengst i verden på likestilling, velger kvinner tradisjonelt. Peterson snakker om «likestillingsparadokset».

– Jo mer egalitært og rikt et samfunn er, jo større forskjeller er det mellom kjønnene. Dere i Norge har derfor størst ulikheter mellom menn og kvinner. Dette materialiserer seg i arbeidslivet: Menn blir ingeniører, kvinner blir sykepleiere. Slik er det i Norge nå, på tross av flere år med politiske tiltak, sier Peterson, som mener «dette må ropes fra hustakene!».

les også

Omstridt psykolog: – Bare kvinnene selv kan stoppe de tyranniske kvinnene

Nå har Norge små ulikheter mellom menn og kvinner på en rekke områder, for eksempel deling av husarbeid. Men Peterson har et poeng når det gjelder arbeidslivet. Det er bare å se på statistikken. Ingen norske kvinner - 0 prosent - jobber som betongarbeider, ingen dykkere eller taktekkere. Derimot er 99 prosent av helsesekretærene kvinner.

Det norske arbeidsmarkedet er uten tvil kjønnsdelt. Andelen kvinnelige sjefer er høyere i de baltiske landene. Og muslimske land har høyere kvinneandel i teknologiutdanningene (forkortet STEM). For eksempel Algerie, med 41 prosent.

les også

Omstridt psykolog: Mener feminisme er veien til et totalitært samfunn

Peterson forklarer det med naturgitte forskjeller på kjønnene. Dette bør ikke være kontroversielt, selv om det også finnes andre forklaringer. Tallrike studier viser forskjeller på kjønnene for eksempel på sjalusi, risiko og interesser.

Disse tallene sier ikke noe om deg som enkeltperson, det er snitttall på gruppenivå. Det finnes mange menn som foretrekker å jobbe med mennesker og kvinner som velger IT.

les også

Jordan Peterson: Farlig folkeforfører eller fornuftens stemme?

Det bør heller ikke være kontroversielt å si at desto likere miljøet er, jo mer får arv å bety.

Et eksempel kan illustrere: Når «alle» kvinner var husmødre i Norge på 50-tallet, var det ikke fordi det lå i genene deres, men fordi mange ikke hadde annet valg. Miljøet var grunnen, som den sterke husmorideologien, skattesystemet, muligheten for å si opp gifte kvinner.

Miljøet er blitt likere på grunn av likestillingspolitikk, barnehage og teknologiske fremskritt som vaskemaskin og p-piller, ting det bør være lett å støtte.

les også

Jordan Peterson: Farlig folkeforfører eller fornuftens stemme?

Det vi krangler om er om miljøet likevel fortsatt er ulikt. Mener vi det, er medisinen enda mer likestilling.

Så kommer Peterson (og mange andre) og sier at det er den nordiske likestillingspolitikken som fører til mer kjønnskonservative valg. Det høres ut som medisinen er å slutte med likestilling.

Men det virker ikke som Peterson mener det.

Diskriminering finnes. Og velferdsstaten med sin lange foreldrepermisjon og store offentlige sektor kan føre til lavere kvinnelønn. Men oppsidene er samtidig mange.

les også

Unge menn omfavner omstridt psykolog: Espen Teigens (25) liv ble forandret

Pluss content

Lederen for Senter for likestillingsforskning Mari Teigen har dessuten lagt frem tall som viser at det er flere kvinner i Norge som søker seg til utradisjonelle fag nå enn før.

Selv om arbeidsmarkedet vårt fremdeles er svært kjønnsdelt, har kvinnene begynt å velge mer utypisk. Det utfordrer hypotesen om likestillingsparadokset.

Forklaringene varierer: Det kan skyldes likestillingspolitikk. Eller at det er satt inn så mye kvotering og handlingskampanjer at det har skapt ulikt miljø i disfavør menn.

Når vi har 37 prosent kvinnelige matematikere, er det biologiens sanne ansikt, eller er det selve faget som har endret karakter i favør kvinnene, med mer vekt på språk? Var det i tilfelle på sin plass for å gjøre miljøet likere?

les også

Syndefallet i sekstiåtte

Når vi ikke kommer til bunns i dette, er det selvsagt fordi alt handler om både arv og miljø.

Det er ikke uten videre lett å slå fast hva som betyr mest. I atferdsgenetiker Richard Plomins nye bok «Blueprint» ender han med at arvbarheten for ulike trekk og tilstander er på 50 prosent, igjen og igjen. Det betyr altså at arv spiller en stor rolle. Sammen med miljø. Når han likevel skriver at DNA former oss, er det fordi miljøfaktorene er flyktige og vanskelige å identifisere.

Inntil nylig hadde imidlertid miljøforklaringene forrang. Plomin skriver om 1970-tallet da schizofreni ble forklart kun med miljø i oppveksten. Det var ikke bare feil, det var også vondt for foreldre som fikk høre det var deres skyld.

Det gode spørsmålet i denne debatten er hva slags politiske følger «likestillingsparadokset» bør ha.

Om vi som samfunn vil gå inn for å øke kjønnsandeler, bør vi argumentere med verdier, ikke biologi.

Vi kan for eksempel hevde at en jevnere kjønnsfordeling vil gi bedre arbeidsmiljø, større overskudd for bedriften eller at det trengs for å fjerne lønnsforskjeller.

les også

Den importerte kulturkrigen

Antakelig vil vi slite med å få et arbeidsmarked der alt er 50 - 50.

Biologi er nyttig for å forstå det. Men biologi er ikke like nyttig når vi skal lage politikk.

Det vi krangler om er hva som er likhet og rettferdighet. Og det finnes det ingen vitenskapelig formel for. Dette er et av de riktig store politiske spørsmålene. Det er viktig å ikke bli ideologisk forblindet. Men her trengs faktisk ideologi.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder