Ugrei flyttesjau
Et ekspertutvalg foreslår å flytte 4670 offentlige arbeidsplasser, lage nye regionale enheter og gi fylkene 24 milliarder kroner fra staten til å drifte det hele.
Flyttesjauen er så vidtrekkende at kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) allerede nå varsler at den kan bli vanskelig å gjennomføre. Det er et klokt forbehold å ta.
Flere forhold tilsier at dette ikke kommer til å gå på skinner. For det første er det lagt opp til en provoserende kort høringsfrist. Knappe seks uker får de berørte etatene, direktoratene, foretakene og institusjonene på seg til å gjennomgå forslagene om opphør, nedskalering eller flytting. Like kort tid får fylkene på å skrive høringsuttalelser om de er i stand til å påta seg de nye oppgavene. Dernest er det enkelte ansvarsområder som ikke egner seg til å havne i lokale porteføljer. Det er også noe underlig med kronologien her.
Noen fylkesordførere har på refleks ropt takk og amen til ekspertutvalgets rapport. Andre er avventende. Vi mener det er hensiktsmessig å flytte enkelte offentlige ansvarsoppgaver ut fra Oslo, og rasjonalisere andre. Det kan være både god distriktspolitikk, god næringspolitikk og god forvaltningspolitikk.
Vi forundres likevel over at dette kommer nå. Det er både for sent og for tidlig. Det er for sent hvis målet var å legitimere fylkesfusjoner. Da burde dette arbeidet kommet først, som argument for større enheter. Å gi fylkene nye arbeidsoppgaver fordi de er slått sammen, virker bakvendt. Samtidig er det for tidlig, nettopp av samme grunn, å tildele fylker som ennå ikke har gjennomført fusjonsprosessen, oppgaver de ennå ikke vet om de kan makte.
Forslaget om å overføre nasjonale kulturoppgaver og ansvar for statlige institusjoner til lokalforvaltningen er så problematisk at kulturministeren trolig vil gripe inn. Interessant nok skal denne reformen ikke gjelde Oslo. Derimot rammer den Bergen og Vestlandet med full tyngde. Nasjonale kulturoppgaver som overlates til fylker og kommuner svekkes gradvis av underfinansiering, inntil de enten dør på sotteseng eller reddes av staten. Kultur har siste prioritet når lokalpolitikere blir nødt til å sette innbyggernes helse, samferdselsbehov og krav til skole og utdanning før alt annet.
Vi har liten tro på at Bergen vil få et så stort rammetilskudd fra staten at kommunen på sikt klarer å opprettholde Den Nationale Scene, Bergen Filharmoniske Orkester og Festspillene for den del, på dagens høye nivå. Dette blir salderingsposter når kommunebudsjettet skal gjøres opp. Akkurat det er nok tidligere byrådsleder i Bergen Monica Mæland og statsminister Erna Solberg fullt klar over. De har et gjenvalg å ta hensyn til, om ikke annet.