Norges mest lønnsomme subsidie

kommentar
Publisert: Oppdatert: 20.03.18 10:14

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Oljebransjen er på vei opp igjen. Er det nå vi bør stramme inn?

«Equinor!? Skal Statoil starte stutteri?» Den store snakkisen på oljebransjens årskonferanse i Oslo i går, var selvsagt navnebyttet til vårt største oljeselskap. Men det er mer å smile av i oljå om dagen.

– Vi er over kneika, sa Erna Solberg til forsamlingen. Ifølge Rystad Energy ligger vi an til 50 letebrønner i år, nær en dobling fra i fjor.

Norsk sokkel er altså attraktiv. Men samtidig har de store selskapene begynt å trekke seg ut, som Total, BP, Exxon Mobil og Shell. Det har gjort at flere i bransjen krever skattekutt.

Storbritannia, USA, Danmark har satt ned sin beskatning. Når alt annet er likt, tjener altså oljeselskapene mye mer på å være der enn i Norge. Her stikker staten av med 78 prosent, i de to førstnevnte landene er skattesatsen på under 40 og 50 prosent.

Miljøbevegelsen, derimot, de vil skjerpe skattene. Oppgangen på sokkelen akkompagneres surt av Bellonas klage til ESA på den såkalte leterefusjonsordningen. De mener bransjen får ulovlig statsstøtte. Flere jurister er enig.

Røkke er blant de aller største mottakerne. Aker BP har fått til sammen 9 milliarder tilbakebetalt. Bare i fjor overførte staten nesten åtte milliarder kroner rett inn på konto til oljeselskap som ikke tjener penger.

Det lyder merkelig, men siden staten tar 78 prosent i skatt, dekker den også 78 prosent av utgiftene. Det spesielle med ordningen, innført i 2005 av Venstre, Høyre og KrF-regjeringen, er at leteutgiftene dekkes fortløpende. Selskapene trenger ikke ha fått inntekt ennå. Også selskap som er så uheldig å aldri tjene penger, får dekket utgiftene.

Er det subsidiering? I tilfelle er det den norske stats mest lønnsomme sugerør i statskassen. Staten har brukt vel 100 milliarder på ordningen. De pengene er inntjent minst ti ganger - allerede.

Og alle oljeselskap får før eller siden dette fradraget. Ordningen handler egentlig om når man skal betale skatt, og ikke om. Poenget var å gi de små selskapene en fordel slik at det som heter inngangsbarrierer senkes. De kan nå konkurrere på likefot med de store. Det har fungert etter intensjonen. Med leterefusjonsordningen kom oljemyggene, selskap uten overskudd å skrive utgiftene av på. De siste årene er det de små som har lett etter olje i Norge. Mange har vokst seg store.

Uten staten og de store selskapene med finansielle muskler hadde det ikke blitt mye til oljeeventyr. Norge tok tidvis svært stor risiko med lånte penger da vi bygget opp bransjen, uten noe fond å lene oss på. I dag koster det kanskje 200 millioner kroner å bore en letebrønn. Sjansen for å finne noe på nye norske felt er 10 - 20 prosent.

Om selskapet finner noe, vil de bygge ut. På disse utgiftene er det ikke refusjon. Det kan ta 15 år før du får igjen noe for pengene du satset. Ikke mange har så mye penger og så mye risikovilje.

Miljøbevegelsen mener at staten tar for stor «klimarisiko» når 78 prosent av utgiftene kan skrives av på skatten. Innen inntektene kommer, kan norsk olje ha blitt ulønnsom på grunn av ny teknologi, kinesisk skiferolje eller ny klimapolitikk.

Det er slikt staten og oljeselskapenes må regne på. Klimareguleringer må selvsagt også hensyntas. Men Bellonas angrep på leterefusjonsordningen skygger over en langt viktigere debatt om hele petroleumsskattesystemet.

Utleggene på knapt ti milliarder årlig er i denne sammenhengen småtteri. Det er en risiko Norge for tiden kan og bør ta når vi har et fond på over 8000 milliarder kroner, og avkastningsmulighetene er så gode.

Om vi virkelig mener klimarisikoen i norsk olje er for stor, bør vi stresse mer med at vi eier så mye av Statoil og verdens petroleumsaksjer, som potensielt vil bety mye større tap om det krasjer.

Betryggende nok signaliserte Erna Solberg, som kom rett fra regjeringens budsjettkonferanse, ingen planer om å sette ned den skyhøye særskatten i oljen. Og det er bra. For gjør hun slik mange oljeselskap vil, blir det mindre penger på oss.

Solberg lovte derimot fortsatt stabile rammevilkår. Norge kan tillate seg å ha en høy skatt fordi vi fortsatt er attraktive. Da Storbritannia satte ned skatten, var det fordi deres sokkel er moden og mindre omsvermet. De ligger omtrent 10 år foran oss i tid.

Også i Norge må vi vurdere regimet fortløpende. For tiden er det vanskelig å se klimarisikoen, bare enorm lønnsomhet. De nye utbyggingene på norsk sokkel har en balansepris på under 27 dollar fatet. Oljeprisen er stigende. Castberg-feltet skal være nedbetalt på to år. Fra Sverdrup-feltet begynner pengene å strømme inn i 2025. Spørsmålet er ikke om det blir tilbakebetalt, men hvor mange ganger det blir tilbakebetalt. Om oljemarkedet stuper i 2050 eller før, er ikke så relevant her. Pengene er tilbakebetalt lenge før den tid.

Det finnes ingen bransjer i Norge som har trygghet 30 år frem i tid. Poenget i all finansiell virksomhet er å ta risiko.

Om Norge bør utvinne mindre olje av hensyn til klimaet, er en annen sak. Et rent finansielt argument kan ikke ettersmakes med moral. Er det kutt i utslipp det er snakk om, får vi slutte å dele ut oljefelt.

Denne artikkelen handler om