NÆRE MØTER: VGs mangeårige utenriksmedarbeider Harald Berg Sævereid intervjuet Winnie Madikizela Mandela ved en rekke anledninger. Her fra 2009, da hun gjorde comeback i politikken etter anklager om korrupsjon og bestillingsdrap, og en dom for bedrageri.
NÆRE MØTER: VGs mangeårige utenriksmedarbeider Harald Berg Sævereid intervjuet Winnie Madikizela Mandela ved en rekke anledninger. Her fra 2009, da hun gjorde comeback i politikken etter anklager om korrupsjon og bestillingsdrap, og en dom for bedrageri. Foto: Helge Mikalsen

Winnie Mandela imponerte – og så sviktet hun

MENINGER

Jeg velger å huske Winnie Madikizela Mandela for tre ting.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 02.04.18 19:25

Jeg vil huske henne for:

Hennes ubendige og kompromissløse kamp mot det hvite apartheid-regimet i Sør-Afrika; Hennes oppofrende og kompromissløse kamp for den undertrykte svarte befolkningen; og hennes kompromissløse kjærlighet til Nelson Mandela.

Det Winnie trodde på, slåss hun for.

Winnie var selvsagt selvfølgelig så mye mer enn et ikon i kampen mot apartheid, nasjonens mor og Nelson Mandelas ektefelle. «Mommy», som hennes tilhengere omtalte henne, var et menneske, og det ett med svakheter og dårlige trekk som det etter hvert ble vanskelig å akseptere.

Men Winnie Madikizela Mandela var først og fremst et offer. Et offer for et brutalt regime som straffet sine fiender hardt.

Det gjorde noe med Winnie Mandela. Sammen med Zenani og Zindzi, døtrene hun fikk med Nelson Mandela, tilbrakte hun en hverdag i husarrest, utsatt for hyppige provokasjoner og trakasseringer av regimets politi og militære. Gjennom to tiår.

Den som rørte ved kjernen i det som ble Winnie Mandelas belastende ettermæle, var metodistkirkens biskop i Sør-Afrika, Peter Storey. Det var dørgende stille i salen hvor erkebiskop biskop Desmond Tutu ledet en av høringene i TRC-kommisjonen, Sannhet og forsoningskommisjonen i 1997.

Så reiste Mandela-familiens venn og sjelesørger, biskop Peter Storey, seg langsomt opp, vendte seg mot Winnie og sa:

«Jeg har kjent deg lenge, Winnie og jeg holder av deg. Men det smerter meg å si at de metoder apartheid-regimet brukte mot deg, har du benyttet mot dine egne».

Navnet som for alltid vil bli knyttet til Winnie Mandelas svarte kapittel, er Stompie Seipei, 14-åringen som «Mummy» ble dømt for å ha vært med på å bortføre, men ikke for å ha beordret drapet på. Seks års fengsel ble til en liten bot og en senere dom på fem år for korrupsjon ble omgjort til tre års betinget fengsel.

Winnie påførte mannen hun elsket og slåss for gjennom 27 år, Nelson Mandela, stor sorg. Han prøvde, men han kunne ikke lenger stille seg bak henne.

Jeg møtte Winnie Mandela flere ganger i den euforiske tiden da Nelson Mandela ble valgt til president og hele verden heiet på Sør-Afrika. Et ufattelig karismatisk menneske, og da hun spurte meg etter TRC-høringen i 1997 om jeg ikke trodde på at hun var uskyldig for å ha drept 14-åringen, hørte jeg meg selv si: «Selvfølgelig tror jeg på deg».

Jeg var heldigvis ikke noe vitne, bare fjetret.

Det var triveligere da vi møttes under presidentvalget i 2014. Latter, politisk prat og diskusjon om ANCs fremtid og avslutningsreplikken hennes:

– Jeg husker deg godt fra tidligere år. Den gang vi var unge.

Winnie Madikizela Mandela skal huskes for den hun var, den gang hun sto støtt. Alene mot regimet. Andre bukket under, dro i eksil eller satt fengslet på Robben Island. Trass i alle hennes feil. Sør-Afrika har mest å takke henne for.

Her kan du lese mer om