BLANT DE BILLIGSTE: Målt i kroner er den norske handlekurven omtrent rimeligst i Europa. Foto: Nina Andersen

Leder

Prispolitipolitikk

Både i Høyre og Ap tenkes det høyt om et forbud mot prisdiskriminering i dagligvarehandelen.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

En slik regulering skal ha til hensikt å hindre at de store på leverandørsiden kan ta forskjellige priser fra forskjellige kunder. Målet er å hjelpe nye aktører inn i bransjen, noe som skal gi et bredere utvalg i hyllene, større konkurranse og til syvende og sist billigere mat.

Debatten om prisnivået på en handlekurv i Norge kontra Sverige eller Italia er en sak for seg. Målt i relativ kjøpekraft er den norske handlekurven omtrent billigst i Europa. Målt i faktiske kroner er den nest dyrest. For familier med dårlig råd er utlignet kjøpekraft en liten trøst når kassalappen skal betales.

Interessant nok mener både produsent-, grossist- og forhandlerleddet at maten i Norge kunne vært billigere enn i dag. At det finnes marginer i denne bransjen som gjør at især butikkeierne kommer godt ut, vet vi. Men vi vet mindre om prisdannelsen underveis, på grunn av hemmelighold aktørene imellom.

Forbudet H og Ap ønsker utredet skal gjelde prisdiskriminering i leverandørleddet, slik at også de mindre aktørene skal kunne kjøpe varer til samme pris som de store. I dag får den største aktøren Norgesgruppen handle fra engrosleverandørene med større rabatter enn f. eks. Coop. Det betyr at Kiwi, Spar og Joker kan prise mange varer lavere enn Prix og Extra fordi eierne har betalt mindre for å få dem i hyllene.

Det er liten tvil om at de store kjedenes makt, også til å oppnå lavere priser, er en hemsko for nyetableringer. Ifølge en rapport fra Oslo Economics og Oeconomica er dette etableringshinderet større i Norge enn i andre land. Rapporten konkluderer likevel ikke med å anbefale forbudslinjen, simpelthen fordi det kan virke mot sin hensikt. Mye tyder på at prisforhandlingene i det store og hele er med på holde prisnivået nede. Når det er sagt finnes det også økonomisk ekspertise som mener det motsatte.

Den opplagte X-faktoren her er det intrikate virvar av rabatter og bonuser som leverandørene på sin side må innrømme forhandlerleddet for å komme inn i butikkene. Plassering og profilering er heller ikke gratis. Et forbud mot prisdiskriminering synes derfor lite hensiktsmessig ettersom leverandørene trolig vil kompensere for denne kostnaden på annet vis. Gjett hvem som i så fall må betale for det påslaget.

Vi har liten sans for et absolutt forbud mot prisdiskriminering. Men vi mener dette godt kan utredes, slik politikere både i H og AP foreslår. En grundig gjennomgang av hele markedssituasjonen kan gi grunnlag for å se på ulike virkemidler, for eksempel regulering av enkeltaktørers dominans. Men prispoliti får andre være. Det er ikke statens ansvar.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder