STEMMESANKERE: Silvio Berlusconi og Beppe Grillo er mektig populære i egne rekker. Men ingen av dem kan velges. Foto: Andrew Medichini / TT / NTB scanpix

Kommentar

Italiensk valgsalat

TAORMINA, Sicilia (VG) I morgen går Italia til valg, og det eneste som er helt sikkert er at landets neste statsminister ikke heter Silvio Berlusconi. Eller Beppe Grillo.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

De er begge formidable stemmesankere og frontfigurer for hvert sitt parti. En av dem kommer etter alle solemerker til å få flest stemmer. Men begge partiprofilene er også straffedømte; Berlusconi for skattesvik og Grillo for uaktsomt bildrap, så ingen av dem kan ta plass i det italienske parlamentet.

Dessuten er konkurransen større enn valgkampen får oss til å tro. I tillegg til Berlusconi, Grillo og tidligere statsminister Matteo Renzi, finnes det 32 andre ledere for like mange nasjonale partier, samt valgbare toppkandidater fra til sammen 72 regionale lister.

Sardinia alene har elleve partier som hver seg har stor nok oppslutning til å konkurrere med de tradisjonelle partiene om representasjon i folkeforsamlingen.

Hvem som til syvende og sist får tilbudt regjeringsoppdraget, eller simpelthen blir bedt om å ta ansvar, er alt annet enn opplagt. Kanskje blir det ikke avgjort natt til mandag i det hele tatt.

les også

Italia-valget viktig for Norge

Hvis det blir dødt løp mellom Beppe Grillos systemkritiske Femstjernersbevegelse, Silvio Berlusconis valgforbund av innbyrdes svært uenige høyrepartier, eller Renzis sentrum-venstre-koalisjon, kan Italias president Sergio Mattarella anmode sittende statsminister Paolo Gentiloni om å fortsette. En anmodning har samme forpliktende tyngde i italiensk parlamentarisk tradisjon, som på norsk.

Det er også en løsning som Berlusconi allerede har sagt han kan akseptere, og som vil gi ham og Forza Italia gode forhandlingskort dersom løsningen blir en ny samarbeidsregjering. Eller så kan Mattarella peke på presidenten i Senatet, Pietro Grasso, og si at han skal lede en samlings- eller teknokratregjering

At Berlusconi og Renzi i skrivende stunde kollektivt benekter muligheten for en storkoalisjon, er en strategisk avvisning med kun kort holdbarhet. Så lenge begge har inngått forpliktende valgforbund kan de ikke si annet.

I løpet av de første ukene etter et valg endres både posisjoner og spilleregler. Mange synes å glemme at Italia fikk en regjeringskoalisjon så sent som i 2013, og at den i praksis har vedvart siden.

les også

Valget: Frykter mafiaens dødskyss

Dersom Mattarella er i progressivt lune kan han bruke muligheten til å utnevne Italias første kvinnelige statsminister. Hun kan kanskje hete Emma Bonino, og være tidligere utenriksminister. Bonino får reaksjonære høyrevelgere til å se rødt, men den radikale 69-åringen er også en av landets mest populære politikere og kan makte å samle sentrum og venstrepartiene.

I motsatt fall kan Mattarella gå til Beatrice Lorenzin, en tidligere Berlusconi-alliert, som forlot Il cavaliere sammen med hans nestleder Angelino Alfano i det som da het Frihetens folk (PdL), for å stifte et alternativt kristeligdemokratisk parti, Populært alternativ. Lorenzin har regjeringserfaring, blant annet som helseminister, og anses som en samlingskandidat.

Matteo Salvini er alt annet enn samlende. Men lederen for det omstrukturerte separatistpartiet Lega Nord – som har strøket halve partinavnet og kalles nå bare La Lega (Ligaen) – har konsolidert egne rekker og klart å trekke innvandringskritiske velgere fra hele landet. Det nye slagordet er «Italienerne først!».

Lega Nord ble opprinnelig stiftet for å skille selvbevisste norditalienere fra fattige fettere i sør. Ifølge daværende retorikk en gjeng «snyltere og døgenikter». Salvini har moderert tonen overfor egne landsmenn og sett vekstpotensialet i søritalienske stemmer for å kunne bygge en nasjonal allianse mot immigrasjon og Islam. Dersom Salvinis flokk gjør et godt valg må president Mattarello også ha med ham i kabalen.

les også

Ytre høyre og venstresiden finner sammen for å stoppe populistparti

Skulle høyrefraksjonen vinne frem samlet, er Matteo Salvini likevel annetvalget. Silvio Berlusconi neber det er han som skal kåre høyresidens kandidat. Riktignok skal de to ha inngått en gjensidig pakt om at største parti i koalisjonen får regjeringssjefen, men som deres felles pressekonferanse i Roma torsdag kveld viste, er det den sterkt sminkede 81-åringen som legger alle føringer.

les også

Silvio styrer showet – og høyrekoalisjonen

Siden han ikke kan krone seg selv, har Berlusconi utpekt den nyvalgte presidenten i EU-parlamentet Antonio Tajani som Forza Italias statsministerkandidat.

les også

Klovn i kamp om politisk makt

Et vel så sannsynlig utfall er at Femstjernersbevegelsen makter det som ikke lenger er helt umulig. Trolig blir M5S største parti. Dersom de forener pragmatikk med styringsvilje kan de systemkritiske bite i seg alt Beppe Grillo har sagt om alenegang og finne seg en samarbeidspartner. Da får Italia tidenes yngste statsminister i Luigi Di Maio.

Han er en karismatisk 31-åring som appellerer sterkt til unge mennesker, særlig i Sør-Italia hvor ungdomsledigheten er opp mot 54 prosent. Men han treffer også den delen av velgermassen som ikke stoler på Berlusconi, som ikke har tillit til Renzis gjennomføringsevne og som har deltatt i såpass mange valg at de ikke kjøper argumentene om at Femstjernerbevegelsens folk mangler politisk erfaring og styringskompetanse.

For er det noe de etablerte partikadrene har, så er det nettopp det. Knapt noen mener at det har vært en suksessformel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder