OMSTRIDT: Iran-avtalen stod øverst på agendaen da presidentene Trump og Macron nylig møttes i Washington. – Avtalen har hatt flere negative konsekvenser, skriver kronikkforfatteren. Foto: CHARLES PLATIAU / X00217

Debatt

Iran-avtalen har ikke bidratt til å stabilisere Midtøsten

Atomavtalen med Iran fra 2015 har åpenbare svakheter. Når Trump nå truer med å gruse avtalen, er det hensiktsmessig å også se på konsekvensene av disse.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

KARIN ABRAHAM, utenrikspolitisk skribent

Karin Abraham. Foto: PRIVAT

Det var en svært tilfreds Barack Obama som i 2015 endelig kunne sette sitt pennestrøk på en avtale om å begrense Irans atom-program. Ved siden av USA var også Storbritannia, Russland, Frankrike, Kina og Tyskland parter i avtalen.

Avtalen, som på formelt heter JCPOA, eller Joint Comprehensive Plan of Action, opphevet kraftige økonomiske sanksjoner mot Iran i bytte mot begrensninger i landets kontroversielle kjernefysiske program. Mer spesifikt omfattet avtalen en reduksjon av landets uran-anriking, samt utstrakt monitorering av IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået.

Allerede i valgkampen langet nå sittende president Donald Trump ut mot avtalen, som han mente var «Bad. Very bad!» Dette mantraet har han stadig gjentatt. Fra amerikansk hold er det slik at presidenten jevnlig må signere fraskrivelse av ulike (økonomiske) sanksjoner mot Iran, for å kunne opprettholde sine forpliktelser i henhold til avtalen.

les også

IAEA: Ingen troverdige bevis på hemmelig iransk atomvåpenprogram

Trump har sådd sterk tvil om hvorvidt han vil signere. Utnevnelsen av John Bolton som rådgiver for nasjonal sikkerhet før påske hjelper ikke akkurat på. Bolton har lenge utmerket seg som en kraftig kritiker av avtalen.

Det har gjort europeerne nervøse. Målet har vært å forsøke å komme Trumps krav i møte uten å måtte endre avtalen i seg selv. I alle fall ikke på en måte som vil kunne få Russland, Kina, og selvsagt Iran, til å reagere. Sentrale franske, britiske og tyske embedspersoner har ligget i forhandlinger med amerikanerne i flere måneder. Idet deadline nærmer seg med stormskritt, stod saken også øverst på sakslisten ved Frankrikes president Emmanuel Macrons Washington-besøk sist måned.

En avtale er en avtale. Det er utgangspunktet. Det hersker videre liten tvil om at Trump, som er skipper på skuta, også kvalifiserer som den løseste kanonen på dekk. Ikke minst er det slik at Trump, ved å fremme tvil om hvorvidt USA vil opprettholde avtalen, også setter sine nærmeste europeiske allierte i en svært kinkig skvis. Som Washington Post skriver vil et amerikansk brudd med avtalen, «…lede til det største transatlantiske avtalebruddet på flere tiår».

les også

VG MENER: Fare uten atomavtale

Slik er altså situasjonen nå. Likevel, mener jeg, er det verdt å ta en statusoppdatering på negative konsekvensene som avtalen har fått.

Kort oppsummert er det viktigste ankepunktet at avtalen utelukkende har vært rettet mot Irans kjernefysiske program, og at den har oversett annen aggressiv fremferd i regionen.

Etter at avtalen ble signert i 2015 har Iran ufortrødent fortsatt støtten til sin nære allierte i den syriske borgerkrigen, Bashar al-Assad. Iran-ekspert Majid Rafizadeh ved Harvard University har anslått at Iran, per 2016, kontrollerte over 70 000 tropper i Syria. De betalte også månedlige lønninger til 250 000 militskrigere og andre som støttet Assad-regimet. Å ramse opp humanitære overgrep begått av disse er overflødig.

Med Irans hjelp har Assad nå vunnet en utvetydig seier over det som opprinnelig var et demokratisk opprør mot regimet. Bare som ett eksempel i den mangefasetterte konflikten, så er konsekvensen at mange, hovedsakelig sunni-muslimske flyktninger, sannsynligvis aldri vil returnere til sine hjem. Som The Guardian dokumenterte allerede i januar 2017 har Iran igangsatt bosetning av sjiamuslimer, både iranske og fra andre land. Målet er å endre den demografiske sammensetninger i områder mellom Damaskus, Homs og den libanesiske grensen. Hensikten er å skape Iran-kontrollert geografisk kontinuitet frem til den israelske grensen.

Avtalen har dessuten tillatt Iran å fortsette utviklingen av sitt missilprogram. For eksempel uttrykker Mark Fitzpatrick ved det London-baserte International Institute for Strategic Studies (IISS), bekymring om landets pågående utvikling og testing av ballistiske missiler med stadig økt rekkevidde. De er istand til å bære kjernefysiske våpen, mener han.

Atom-avtalens såkalte «solnedgangsklausul» innebærer at restriksjoner på Irans anrikningsprogram vil trappes ned etter år 2025. Slik sett fremstår utvikling av komplementær teknologi som urovekkende.

Dette får store konsekvenser. Det er rimelig å hevde at et Iran og Syria som sammen har styrket sin regionale posisjon, har akselerert alliansen med et stormaktsambisiøst Russland.

Med stormaktsambisjoner følger også bruken av selvhevdende utspill. I kjølvannet av USA, Storbritannia og Frankrikes flyangrep mot syriske mål sist måned, som svar på Assads bruk av kjemiske våpen mot sivile, erklærte Moskva at de nå vil revurdere å gi Assad luftvernsystemet S-300.

Russland stanset tidligere en planlagt leveranse av det kraftige luftvernsystemet, da Israel mente at det ville utfordre maktbalansen i luftrommet i området. Det pågår allerede en lavintensitets grensedragning mellom Iran og Israel på Syria-grensen. Israels nylige bombing av en syrisk flybase tidligere denne måneden må sees på som del av denne. Med kombinasjonen av et Israel som i økende grad frykter Iransk tilstedeværelse i Syria og et stadig dristigere Iran, fremstår regionen som mer lettantennelig en noensinne.

I etterpåklokskapens lys står tidligere utenriksminister Børge Brendes uttale fra 2015 om at avtalen «bidrar til at hele regionen indirekte er stabilisert», dessverre som lettere komisk.

Det er ingen grunn til å betvile at hensiktene utelukkende har vært gode. De enorme bestrebelsene bak avtalen må også anerkjennes. En kan dessuten spørre hva alternativet ville vært. Isolert sett synes avtalen videre å ha vært vellykket. Urananriknings-programmet er sterkt redusert.

Håpet var nok at avtalen, ved å ta Iran inn i varmen, ville bidra til å endre landets atferd i verden og regionen. To og et halvt år senere kan en fastslå at det ikke skjedde. I påvente av 12. mai, kan en konkludere med at Iran-avtalen langt ifra utelukkende har vært positiv for verdensfreden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder