Foto: ROAR HAGEN

Da SV ga det norske folk shoppe-påbud

MENINGER

Det er ti år siden den svarte høsten. Norge kom godt ut av det. Men finanskrisen ga fart til alliansen mellom røde og brune krefter.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 13.09.18 10:21

– Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien, sa finansminister Kristin Halvorsen (SV) høsten 2008.

SV hadde en finanskrise å fikse. Og det var ikke dumt sagt.

Halvorsen minnet likevel litt om en stakkars, rik pike. I USA forsvant 800.000 jobber i måneden. Folk mistet hjemmene sine. I byer som New York var arbeidsledigheten blant svarte menn oppe i 40 prosent. I Norge forsvant 30.000 arbeidsplasser i industrien. Men arbeidsledigheten holdt seg lav. Vi hadde oljepenger.

Jens Stoltenberg skriver i «Min historie» om tiden etter den amerikanske storbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008. Selv tekstet han med DNB-sjef Rune Bjerke. Og bankene fikk en lånepakke på 350 milliarder. For krisepakken på 20 milliarder ble det bygget veier, idrettsanlegg, kulturhus og broer.

– I noen land har finanskrisen satt varige spor, med høy arbeidsledighet og stor offentlig gjeld. Den internasjonale økonomien lever ennå i etterdønningene, skrev Stoltenberg.

I den nye boken «Crashed» beskriver historikeren Adam Tooze hvordan finanskrisen skadet det liberale demokratiet, og særlig hvor dårlig Europa var til å håndtere krisen. Han mener trøbbelet ga fart til fenomener som Tea Party, Donald Trump og Brexit.

Og Trumps gamle hjerne Steve Bannon er enig. Krisen var starten på Trump, mener mannen som har kalt seg leninist med mål om å knuse etablissementet. Finanskrisen viste at Amerika bare kunne reddes ved å fjerne eliten, mente han.

Samtidig krevde venstresiden radikal endring. Men det var høyresiden som tok ballen, mener Tooze.

Nå må det sies at økonomien reelt sett var på stell igjen i USA alt under Obama. Og finanskrisen fikk ikke så stor betydning for ulikheten i europeiske land som man skulle tro. De europeiske velferdsstatene fungerte som buffer.

Mer enn nedturen i seg selv, synes det å handle om at autoritetene mistet autoritet. I USA mistet republikanerne kontrollen på sin radikale fløy, som protesterte åpent mot redningsaksjonen til Bush. Trump, som først hadde skrytt av Obamas krisehåndtering, skiftet mening for å surfe på det opprøret.

Obama reddet – fornuftig nok – bankene på begge sider av Atlanteren. Men samtidig tillot demokratene enorme bonusutbetalinger til bankfolk. Hillary Clinton på sin side, hadde fått millioner for foredrag hos Goldman Sachs, foredrag hun ikke ville offentliggjøre.

Ytre venstres velkjente kritikk av henne, rikingene, globaliseringen og Wall Street ble forent med ytre høyres isolasjonisme og fremmedfrykt i en rekke land.

I Italia sitter en brunrød allianse populister ved makten nå. Trump er alt i ett, som Marine Le Pen i Frankrike. I Tyskland oppsto innvandringskritiske AfD som en protest på Merkels innrømmelser i gjeldskrisen. I Øst-Europa ble man sittende med uhåndterlige valutalån, påfølgende protest mot finanseliten og sterk oppslutning om høyrepopulister.

Og elitene var ikke enkle å like, med sin slappe regulering av bankene og sine milliarder i krisehjelp til finansinstitusjonene. I Sør-Europa var ungdomsarbeidsledigheten oppe i 50 prosent.

Tooze behandler krisen som sammenhengende, transatlantisk krise forårsaket av råtne boliglån og et svakt regulert og kapitalisert bank- og finanssystem. Og den var like mye europeisk som amerikansk. Bankene var så sammenvevd at det var vanskelig å unngå gjeldskrisen i EU i 2010 etter lånekrisens herjinger på begge sider av Atlanteren fra 2008.

I USA var problemet at bankene hadde lånt ut store penger til folk med lav inntekt og dårlig sikkerhet. Deretter ble lånene pakket sammen og videresolgt i mange ledd der risikoen for mislighold ble vilt undervurdert.

Men også europeiske banker var dypt inne i subprime, og det med enda mindre kapital i ryggen. De måtte reddes av den amerikanske staten, mens EU, som burde gjort som amerikanerne, heller kranglet om veivalg og rotet seg inn i en unødvendig gjeldskrise som kunne vært unngått, skriver Tooze, som mener «millioner har lidd uten noen god grunn.»

– Hvorfor var det ingen som advarte oss, spurte dronning Elizabeth i november det året. Majesteten fikk svarbrev fra landets professorer som beklaget og pekte på ønsketenking og overmot.

Nå selv dronningen er sur på eliten, er det lett å forstå at andre også er det.

Og både ytre venstre og ytre høyre vokste på den misnøyen.

De hadde en ganske presis problembeskrivelse. Løsningene deres, er derimot elendige. Og det gjelder ikke bare rasismen, men også ideen om isolasjon.

Er det noe finanskrisen har lært oss, så er det at vi ikke kan isolere oss mot et slikt massivt infarkt. Vi er prisgitt landene rundt oss. Når samarbeidet over landegrensene viste seg å ikke være bra nok, er ikke løsningen å rive det ned. Vi må bygge det opp.

Her kan du lese mer om