Debatt

Troen på en tredje vei

Knut Arild Hareide tale på fredag reddet i realiteten sentrum i norsk politikk. En bred verdiallianse i sentrum-venstre kan åpne et spennende kapittel i norsk politikk.

TRYGVE SVENSSON, leder i tankesmien Agenda

Fredag kom det alle har ventet på. Knut Arild Hareide innledet en sterk tale med å si: «Sin egen lykke smed fører til at flere står alene. Jeg tror på et samfunn der vi tar vare på hverandre.» Deretter ga han en lang og svært grundig gjennomtenkt begrunnelse for at KrF får mest gjennomslag når de sitter i regjering. Dessuten, at de kan oppnå størst gjennomslag med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Dette setter tonen for en spennende politisk høst i Norge. Det er godt nytt for dem som ønsker et sterkere sentrum og et mindre polarisert politisk ordskifte. Som leder for en tenketank for nettopp sentrum-venstre er det åpenbart at jeg heier på et slikt samarbeid. Men jeg mener oppriktig at det også tjener KrF. Det er ikke vanskelig å begrunne hvorfor.

Trygve Svensson.

les også

Hareide til KrF: Ber partiet forhandle med Ap og Sp om regjering

Både boka og talen til Hareide viser at har han tatt et tydelig verdivalg, tenkt igjennom de viktigste spørsmålene for partiet, og tvilt seg frem til konklusjonen. Også resten av partiet bør spørre seg: Hvem er KrFs største motsetning i norsk politikk, hvor har partiet mest å hente – og hva gir KrF et potensiale for å vokse igjen som parti? Jeg tror det er viktig å se på partiets historie og de lange linjene for å forstå.

I 1997 stemte 13,7 prosent av velgerne på KrF. Kjell Magne Bondevik feide inn i regjeringskontorene. Sigaren hans ble et symbol på at mørkemannspartiet var historie. Partileder Valgerd Svarstad Haugland traff brede lag i befolkningen med sin inkluderende stil. Til og med avgangen i 2001 var en slags triumf: Bondeviks KrF sto opp for verdiene han virkelig trodde på da han sa nei til forurensende gasskraftverk på Kårstø.

Valget i 2001 var nok en opptur. Godt over 12 prosent stemte på Bondevik. Denne gangen ble det en regjering der Bondevik var statsminister, men Høyre var største parti og preget politikken. Nedturen startet umiddelbart. I valget i 2005 var partiet nesten halvert. Som partistrategene i KrF nok har mistet mye nattesøvn over: Derfra har det gått nedover.

les også

VG-undersøkelse: 1 av 3 KrF-lokalpolitikere vil ikke uttrykke tillit til partiledelsen

I 2018 er situasjonen en fundamentalt annen enn da Jan Petersen snekret samarbeidet med Bondevik. Erna Solbergs Høyre har brukt samme oppskrift som andre konservative partier i Europa, og søkt makt gjennom ytre høyre. I realiteten har Høyre og Frp nå blitt en politisk enhet. Dette har en tendens til å forsvinne i bakgrunnen hos de som mener KrF hører sammen med Høyre: Partiet Høyre har også tatt et valg, ved å gjøre Frp til sin nærmeste allierte.  

Det bringer oss tilbake til første spørsmål: Hvem er KrFs største motsetning i norsk politikk? Det er blitt tydeligere og tydeligere at det må være Frp. Det bygger på KrFs sterke engasjement i saker som ruspolitikk, porno, klima og synet på bistand og økonomiske forskjeller. Hareide leste opp listen over skillelinjer mellom Frp og KrF i talen sin. Den var betraktelig lengre enn de ti bud. Og kanskje det først og fremst handler om et av vår tids mest definerende politiske spørsmål: Skal vi ha et samfunn basert på polarisering eller på brobygging? Hva slags offentlig samtale vil vi ha?

Noe av de som gjør mest inntrykk å lese i hans ferske bok «Det som betyr noe» er hvordan Hareide kom frem til avgjørelsen om å kaste Sylvi Listhaug. Først beskriver han sjokket over Facebook-oppdateringen om Ap og terrorister. Han tenker at justisministeren «måtte ha blitt hacket. Innholdet var så grovt.» Så oppdager han at det faktisk stemmer. Statsråden med ansvaret for landets trygghet, står inne for budskapet. Man kan spørre seg hvordan det må ha vært for Hareide, som fremsto som en samlende leder for den særskilte 22.juli-komiteen, å lese noe slikt.

Han skriver: «Vi trenger politiske ledere som tar ansvar for å skape tillit, samhold og fellesskap i mangfoldet. Derfor er det også en alvorlig sak hvis politiske ledere løper fra dette ansvaret.» Dette kapittelet drypper også av skuffelse over Erna Solberg og Høyre som ikke tok saken på alvor. Vi er inne i kjernen i vår tid. Ledere som Trump, Putin, Le Pen, Jimmie Åkesson – og Frps etter all sannsynlighet neste leder – spiller alle på det som splitter oss. Det er temmelig åpenbart at et kristendemokratisk parti bør strekke seg langt for å hindre at disse kreftene får fritt spillerom.  

Det andre spørsmålet er hvor KrF har mest å hente i politisk gjennomslag. Dette handler i realiteten om kroner og øre og vilje til prioritering. Det er en interessant øvelse å legge KrF og Arbeiderpartiets alternative budsjetter ved siden av hverandre. De har store fellestrekk. Men enda mer interessant blir det om man ser for seg hvordan felles budsjetter mellom disse og for eksempel Senterpartiet ville se ut. Det er ingen tvil om at det ville gitt mer penger til eldreomsorg, skole, bistand, frivillighet og klimasatsning – alt sammen viktige verdisaker for KrF.

les også

Ap-Støre: Ser positivt på mulighetene for samarbeid

Ingen i KrF har nok noen illusjon om at veien fram til et samarbeid med venstresiden blir lett. KrF står langt unna partiene i spørsmål om bioteknologi, abort og homofili. Men sannheten er at i disse spørsmålene står KrF først og fremst alene. Avstanden er like stor til liberalistene i Venstre og Frp – som til venstresiden. Og det som kunne vært oppriktig fint – for KrF og for norsk politikk – ville vært om vi kunne snakke om verdispørsmål med innestemme igjen. Ikke for å blåse opp en eller annen kulturkamp, men for å bringe en høyere himmel inn i politikken. Hvem vet, kanskje en ny form for verdikommisjon? Jeg tror ikke Jonas Gahr Støre ville vært vond å be til å være med på slike refleksjoner.  

Det siste spørsmålet er egentlig det viktigste. Hva gjør det mulig for KrF å vokse? En ting er åpenbart. De trenger unge velgere. Flere på høyresiden har argumentert for at KrF risikere store velgertap om de går til venstre. Mon det. I så fall burde jo det konservative partiet De Kristne, som har en sterk høyreprofil, være på vei opp i norsk politikk. De gikk tvert i mot tilbake i samtlige av landets fylker i 2017. Og sist KrF satt i en høyre-regjering ble de altså halvert.

Viktigere enn nullsumsanalyser er dette: Politikk handler om fremtiden, om visjoner og evne til å sette seg i førersetet. Det handler om det Hareide på fredag kalte «en tredje vei» og hva KrF ønsker å få til for å realisere slagordet «et varmere samfunn». I en ny regjering med storsatsning på frivillighet, barnefamilier, klima og fellesskapsløsninger ville KrF kunne oppleve nettopp det – en tredje vei, mot et varmere samfunn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder