Foto: TEGNING: Roar Hagen

Terroren, rekonstruert

MENINGER

På den første dagen i 22. juli-saken ble det avspilt et nødanrop fra en jente som gjemte seg på toalettet i Kafébygget på Utøya mens folk ble skutt og drept utenfor. Erik Poppes film er en halvannen times visualisering av redselen og panikken dette opptaket gjenspeilte.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 19.02.18 17:18

Slik var rettens, og Norges, første virkelig autentiske innblikk i hvordan det var å oppholde seg på Utøya i de 73 minuttene massedrapet pågikk: En panikkslagen jente hadde krøpet inn på et av avlukkene på toalettet i Kafébygget på Utøya.

«Han er inne, han er inne!», hikstet hun.

Man hørte smell i bakgrunnen. Smell og skrik. Og pusten til jenta. Det var stille så lenge at man kunne lure på om hun ikke var der lenger. Så hørte man stemmen hennes igjen, hviskende, tryglende:

«Kom fort, kom fort!».

Som vi vet kom ikke politiet fort – nok. Massemordet pågikk i over en time til etter samtalen med nødsentralen, før drapsmannen overga seg på sørspissen av øya.

Og for den som ønsker å fordype seg i redslene som utspant seg, mangler det ikke på dokumentasjon. Nettet er fult av vitnesbyrd fra overlevende, tatt opp fra det øyeblikket de første kom seg i sikkerhet på fastlandet mens massakren enda pågikk, og i dagene, ukene og månedene som fulgte.

Alle de store mediene dekket den ti uker lange rettssaken med direktereferater minutt for minutt, hvor bare enkelte, personlige detaljer var unntatt fra offentligheten. Det er kommet cirka førti bøker som tar utgangspunkt i terrorhandlingene. Mange av dem med svært detaljerte skildringer av redselsminuttene på Utøya.

Og likevel treffer Erik Poppes dramatiserte, regisserte og iscenesatte film «Utøya 22. juli», om fiktive ungdommers opplevelse av angrepet, som en knyttneve. Forestillingen blir anmeldt og vurdert som film andre steder i VG i dag. Men det er ingen spoiler å si at den er en intenst ubehagelig og skremmende, og at de fleste vil føle en skyldbetinget lettelse når det hele er over.

For det var jo bare film. Bortsett fra at det var ikke det. Dette er et av tilfellene hvor man med sikkerhet kan fastslå at fiksjonen ikke overgår virkeligheten. Uansett hvor intens og brutal historien oppleves, så var virkeligheten verre.

Jeg skal medgi at jeg gikk til mandagens pressevisning på Filmens hus i Oslo med en solid dose skepsis. «For tidlig», sa ryggmargsrefleksen da jeg hørte om prosjektet. «For tidlig» har jevnt over vært reaksjonen rundt meg når man har diskutert saken.

Men når er tiden egentlig noensinne inne for slikt? For mange vil svaret være «aldri», uavhengig om man hadde begivenhetene tett innpå livet eller ikke. Og i et lite land som Norge vil de aller fleste være, om ikke annet, indirekte berørt. Det var en uskyld og en trygghet som ble borte den dagen, og hver eneste sikkerhetssjekk du gjennomgår, hver eneste betongkloss i handlegater rundt omkring i Norge, er en vag påminnelse om hva som skjedde.

Det får være opptil enhver om man ønsker å oppsøke roten til det hele grundigere.

Men i hele arbeidet med å gjennomføre en ordentlig rettsprosess, stille ansvarlige myndigheter til ansvar, krangle om minnesmerke og diskutere soningsforholdene til gjerningsmannen – i det hele tatt legge det hele bak oss, slik all terapeutisk erfaring sier at vi må gjøre for å kunne gå videreer det også noe som er blitt borte.

Og det er forståelsen av med hvilken brutalitet terroren rammet oss den 22. juli 2011. Hvilke redsler unge, uskyldige mennesker gjennomgikk noen timer dette mørke historiske døgnet. Hva mange mennesker mistet, og hvilke enorme tap og savn de må leve med.

Poppes film går rett til den mørke kjernen av dette komplekset og viser på en brutal, nesten primitiv måte hva ordet terror innebærer. Kameraet rettes rett mot det kollektive marerittet som 22. juli representerer. Først og fremst mot varslene som ikke virket og hjelpen som ikke kom. Men også hva svulstige begreper som «heltemot» faktisk innebærer når det virkelig gjelder. Hvordan unge mennesker i en så ekstremt presset situasjon er i stand til å risikere sitt eget liv for å beskytte og hjelpe andre.

Jeg så at jenta fra nødsamtalen var takket på rulleteksten. Og hvis hun ikke mener det er for tidlig, blir mine innvendinger ganske smålige og teoretiske greier.