FORUT FOR SIN TID: - Donald er forut for sin tid. Vi har en ungkar som tar til seg sine tre små nevøer, og en enslig kvinne som nekter å presses inn i noe fast forhold, skriver kronikkforfatteren.
FORUT FOR SIN TID: - Donald er forut for sin tid. Vi har en ungkar som tar til seg sine tre små nevøer, og en enslig kvinne som nekter å presses inn i noe fast forhold, skriver kronikkforfatteren. Foto: Frode Hansen

Tegneserier på timeplanen

MENINGER

Skolen bør innse at tegneserier er en morsom og effektiv vei til lesemestring.

debatt
Publisert:

MONICA HOLM, mamma og tegneserieentusiast

Som tegneserieentusiast og mor til to gutter med lesevegring, har jeg aktivt oppfordret mine små, lovende til å lese tegneserier. Jeg har prakket på dem Donald, Billy, Disneys Biler, Star Wars, Bone, Amuletten – til og med Rex Rudi og Neil Gaiman har jeg servert dem i desperat forsøk på å vekke leselysten med Rock ‘n’ Roll og blod og gørr. Det smerter meg, som selv har vært lesehest siden jeg kunne kombinere bokstaver til ord, at mine barn ikke har funnet gleden i å lese. Ennå.

Derfor gleder det meg stort hver (sjeldne) gang jeg finner barna med nesa i en Donald Pocket. Kanskje de endelig ser verdien i å lese!

Tegneserier er en unik – og undervurdert – form for historiefortelling. Sammenlignet med bokformen er mediet fritt til å benytte seg av visuelle hjelpemidler, kroppsspråk, onomatopoetikon. Formatet kan være langt eller kort – noen historier fortelles i en eneste rute. Tegneserier styrker den visuelle forståelsen og empatien, ettersom barna må tolke ansiktsuttrykk og holdning for å forstå karakterene og historien. Dette er viktige egenskaper i hverdagen, når man skal omgås klassekamerater og andre medmennesker. I bildehistoriens tidsalder er tegneserier en effektiv metode til å systematisere bilder og tekst – sammen.

Tegneserier har også en unik evne til å være relevante. Hver uke kommer et nytt Donald-blad, og ettersom nye historier produseres fortløpende (flere også av norske manusforfattere og tegnere), kan historiene være nesten dagsaktuelle. Er det OL, er det OL også i Donald. Løper alle rundt og jakter på Pokemon, så har de tilsvarende spill i Andeby.

Derfor undrer det meg stort hvordan dette mediet behandles i skolen. Første gang jeg traff på tegneserievegring i skolesammenheng var da eldstemann begynte på skolen i 2014. Kontaktlæreren hans uttrykte at hun slett ikke var begeistret for mediet, og selv om det rev i hjertet, avfeide jeg det med at hun antakeligvis hadde en personlig motforestilling som preget holdningen hennes. Men da jeg nokså kort tid etter møtte på nøyaktig samme holdning hos den nye leselæreren til guttungen – på ny skole, da ble jeg ikke bare forundret, men provosert. Er dette gjengs oppfatning på norske skoler? Min 9-åring har nettopp funnet ut at han liker å lese Donald Pocket, også skal det ikke være bra nok? Er det virkelig god pedagogikk å sitte på en utviklingssamtale med lærerne sine og bli fortalt at det eneste han synes er greit å lese, ikke holder mål?

Leselærerens forklaring var at barn som leser tegneserier ikke får til den samme «leseflyten» som de får i bøker med sammenhengende tekst. Det kan godt hende, men da må jeg spørre: Hvorfor skal barn lese? Må de alle lese Ringenes Herre eller Dostojevskij (Fjondyr Duckujevski, som han sannsynligvis ville hett i Donald)? Eller kan det være nok å lese slik at man klarer seg godt i hverdagen? Slik at man ikke vegrer seg for å plukke opp lesestoff? I så fall må det være viktigst å la barn finne leselysten. Om den er å finne mellom stive eller myke permer, i A5 eller A4-format må i så måte være ett fett.

Ikke bare jeg, men flere generasjoner har lært seg å elske å lese ved hjelp av Donald Duck og vennene hans. Vi har vært på ekspedisjoner i Sahara, Egypt, Klondike og europeiske storbyer. Vi har lært om rikdom og fattigdom, snillhet og ondskap, hell og uhell. Vi har tidsreist til vikingtiden og juratiden og det gamle Rom. Vi har beveget oss inn i romalderen og besøkt et utall fremmede planeter. Vi har blitt gjenfortalt klassiske litterære verk og økt ordforrådet med fremmedord (Maharaja! Yatch!) og nye kraftuttrykk (Myke makaroni! Kvakkerakk!).

Og Donald handler ikke om en and i en dyreby, for den som måtte tro det. Donald handler om oss – om deg og meg og livet generelt. Og til å være en tegneserie som så dagens lys på 40-tallet, må den kunne sies å være svært forut for sin tid. For i kjernen av det hele har vi en ungkar som tar til seg sine tre små nevøer. Vi har en enslig kvinne som klarer seg selv og nekter å presses inn i noe fast forhold (Beyonce, gå hjem og vogg!). Vi har den rike gnieren som har et hjerte av gull, vi har den klumsete fetteren, den heldige fetteren, den smarte oppfinneren og et helt galleri av andre karakterer og ulike personligheter som alle lærer oss noe om oss selv. Andeby er et speil, på godt og vondt. Og det er på tide at skolen og lærerne våre begynner å bruke dette speilet.

Her kan du lese mer om