I BEIRUT: Tonje Sletengen. Foto: PRIVAT.

Debatt

«25 under 25»: Ut mot Tørnquist-podkast: – Provoserende

Kjære Einar Tørnquist og John Brungot, jeg ble både glad og overrasket over at Libanon var tredje land ut i den nye podkasten til førstnevnte, «198 land med Einar Tørnquist», skriver Tonje Sletengen.

TONJE SLETENGEN (24), student bosatt i Beirut.

Overrasket over at det lille landet var tema allerede tredje episode, og glad fordi Libanon absolutt er et land som fortjener å bli ansett som noe mer enn bare ‘en del av Midtøsten’. Da dette stadig er noe som skjer med omtrentlig alle land som utgjør den myteomspunnede og generaliserte regionen, var jeg også litt spent.

Krig, flyktninger, sinte menn og undertrykte kvinner er jo bare noen ord som ofte går igjen i beskrivelsene av landene i Midtøsten, som om regionen og menneskene som bor der er ett land og én homogen gruppe. Da jeg selv har studert regionen i flere år vet jeg at den er så mye, mye mer - og det håpet jeg denne episoden ville bidra til å vise. Skuffelsen var derfor stor da de 40 minuttene med orientalistisk og generaliserende oppgulp var over, jeg kjente i hvert fall ikke igjen landet jeg for tiden både bor og har blitt veldig glad i. 

PRATER I PODKAST: – Podcastepisoden til Tørnquist og Brungot er både provoserende og rett og slett litt trist lytting, da den er med på å forsterke generaliseringene vi daglig får servert, skriver Sletengen i dette innlegget om podkasten «198 land med Einar Tørnquist».

John Brungot var episodens gjest. Et merkelig valg, da han etter å ha vært der innrømmer å ikke ha særlig til overs for landet, noe som preger episoden sterkt. Oppholdet omtales som “fire døgn med terror”, som var “forferdelig” og “grusomt”, og han var selv “livredd hele tiden”.

Hummus spiste han “i frykt”, og Brungot etterlyser mer Mc Donald’s i landet så man kunne finne mat man “ikke trengte å kaste opp”. Og alt dette til tross, så var det altså bråkete trafikk som gjorde opplevelsen til Brungot så fryktelig og skummel. Å høre Brungot snakke om Libanon er omtrent like flatterende som å høre Hellstrøm snakke om Grandiosa.

Jeg forstår at det tidvis er forsøk på humor, men det humoristiske forsvinner i negativiteten som gjennomsyrer episoden, og man sitter igjen med bismak heller enn mersmak av landet. Det kan virke som om Brungot selv var preget av generaliseringene allerede før sitt opphold. Det å bygge opp forventninger basert på generaliserende inntrykk fra mediebildet resulterer i en irrasjonell fremmedfrykt, som igjen blir videreført til lytterne gjennom en slik overfladisk og orientalistisk fremstilling av Libanon som kommer frem i denne episoden.

les også

«25 under 25»: – Se kvinnen bak hijaben, og ikke hijaben

Det fører ikke bare til at en god del av lytterne også vil ta til seg denne irrasjonelle frykten, men også at disse holdningene vil gjenspeiles i synet på menneskene derifra. Og er det noe befolkningen her ikke er, så er det farlig og truende. Snarere tvert i mot. Det mest truende jeg har opplevd her nede, som en vestlig kvinne i 20-årene, er amerikanske menn som ikke ville ta et nei for et nei. 

Mest av alt er jeg skuffet over at en slik herlig mulighet til å bli bedre kjent med landet ble kastet bort i irrasjonelt, negativt fjas. Derfor vil jeg gjerne gi et litt mer nyansert bilde av landet. Fra en som bor i, og faktisk liker, Libanon. 

Brungot skal ha for en ting, det er mye trafikk med tilhørende tuting i Beirut. Det skyldes dels at byen ikke har noen form for offentlig transport, og dels at taxisjåfører tuter på potensielle kunder gatelangs, i tillegg at dårlig tid er et statussymbol. Slikt blir det mye tuting av. Selv om trafikken kan virke uoversiktlig og kaotisk for en nordmann som er vant med et par Teslaer innenfor ring 3, er det likevel et prakteksempel på organisert kaos i praksis. Det er ikke slik at bilister ønsker å drepe noen.

les også

«25 under 25»: Hvem skal få være forbilder for ungdommene våre?

Beirut er også en av verdens lengst bebodde byer. Deler av byen har blitt totalt ødelagt gjennom historien, men sjeldent byen i sin helhet. Dette har blant annet ført til byens særpreg; arkitektur og arkeologiske utgravninger fra en rekke tidsepoker tar deg gjennom en reise i tid og sted når du vandrer gatelangs, du vet aldri hva du oppdager rundt neste gatehjørne. Libanons historie inkluderer alt fra de første menneskelige bosetningene, romerrikets storhetstid og den islamske gullalderen til de ottomanske glansdager, europeisk kolonisering, internasjonale konflikter og en 15 år lang borgerkrig man fortsatt ser spor av i bybildet i dag. For å nevne noe. 

Amerikanske fast food-kjeder er ikke like tydelig i bybildet, det er rett og slett ikke så populært. Kanskje ikke så rart når man bor i et land som er viden kjent for å være mer enn bare hummus? Utviklet over tusenvis av år byr libanesisk mat på det beste av kokkekunst fra Levanten og Middelhavet, med elementer fra det franske og britiske etter kolonitiden. Dette har ført til at Libanon er kjent for å ha et av verdens mest spennende kjøkken, i tillegg til å være en av verdens eldste vinprodusenter. Også er jo Beirut tross alt en storby med restauranter fra alle verdenshjørner. Det skal godt gjøres å ikke finne seg noe å spise i byen.

I tillegg diskuteres synet på homofili i podcasten, og også her blir det spredt feilinformasjon. Det finnes ingen lov mot homofili i Libanon, men det finnes en lov mot ‘seksuelle handlinger som strider mot natur’. En lov det forøvrig også finnes varianter av i USA, men som sjeldent håndheves.

les også

«25 under 25»: – Jeg har aldri vært mer frustrert over norsk skole

Til tross for at denne fortsatt står er det svært sjeldent den blir brukt til å fengsle homofile, da homofili ikke er er naturstridig handling i seg selv. Det er ikke knirkefritt å være homofil i Libanon, og jeg prøver ikke å male et rosenrødt bilde av et samfunn som fortsatt har et stykke å gå på likestillingsfronten, men man blir ikke kastet av hustak eller steinet til døde for å like det samme kjønn. Faktisk har Libanon et av de mest livlige, åpne og kjappest ekspanderende LHBT-samfunnene i Midtøsten. 

John Brungot har rett i at landet ikke er for alle, men om du er interessert kulinariske opplevelser, rik historie, internasjonal politikk, religion, mote og skjønnhet, gjenbruk og bærekraftighet, kunst, ekstremsport, grotteturer og utflukter til eldgamle tempel, slalåm og strandliv, moderne gatekunst eller et myldrende natteliv - ja, da er Libanon verdt et besøk. Det er ikke uten grunn at Beirut blir kalt Midt-Østens Paris, og om Brungot og Tørnquist mot formodning skulle være interessert viser jeg de med glede hvorfor.

EINAR TØRNQUIST SVARER:

Takk for fin og grundig kritikk. Jeg er helt enig i at vi laget en episode som stiller Libanon i et lite flatterende lys. Vi valgte å fokusere på det komiske i at John, som hater å reise, havnet i Beirut i jobbsammenheng og hadde en lite hyggelig opplevelse. Gjestenes reiseopplevelse vil alltid farge min podcast noe, men her ble det for lite plass til motvekten. Libanon er berømt for å være et meget bra turistland, og det kommer ikke fram. Bra at du rydder opp! Jeg skal ta det med i mitt videre arbeid, svarer Einar Tørnquist i en SMS til VG.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder