TOBARNSMOR: – Barna har krevd mye av meg, jeg har lengtet fra dem, men jeg har også lengtet sånn etter dem at jeg har vært hjemme i ulønnet permisjon og på kontantstøtte, skriver Ulfstein-Lund. Foto: Privat

Debatt

Permisjonsdebatten: – Foreldrepermisjon på omsorgslinjas premisser

Jeg kjenner meg så godt igjen innlegget til Christine Stangvik om mor som fødemaskin. For meg har det å få barn, med svangerskap, fødsel og barseltid, vært både himmel og helvete. Det har vært blod, svette og tårer og det har vært hormonrus og dyp kjærlighet.

VIBEKE ULFSTEIN-LUND, småbarnsmor, sosialantropolog og lektor.

Barna har krevd mye av meg, jeg har lengtet vekk fra dem, men jeg har også lengtet sånn etter dem at jeg har vært hjemme i ulønnet permisjon og på kontantstøtte. For det er det mange kvinner gjør når vi kun får 7 mnd permisjon, vi “velger” bort økonomisk trygghet og karriere for mer tid med barnet.

I dagens debatt om fordeling av permisjon diskuteres fordelingen av 10-12 mnd mellom mor og far. Vi blir tvunget til å velge mellom likestilling og kvinnehelse, mellom likestilling og tilknytningsomsorg. Jeg vil ha likestilling, tilknytningsomsorg og kvinnehelse, og derfor vil jeg endre premissene for debatten. 

Vil du delta i permisjons-debatten? Send mail til debatt@vg.no!

Dersom vi i stedet for å krangle om fordelingen av 10-12 mnd permisjon kunne begynne å diskutere mulighetene for å forlenge permisjonen for de familiene som ønsker det, kan vi få både likestilling og tilknytningsomsorg.

Vi trenger ikke å tenke helt nytt heller, vi kan se til Sverige og la oss inspirere av lengre foreldrepermisjon med tilsvarende større fedrekvote. 

les også

Tredeling av foreldrepermisjonen: – Mor som fødemaskin

I løpet av de siste årene har jeg snakket med mange kvinner om hvordan de opplever permisjonsfordeling og tidsklemme. Det jeg har lært av dette er at hver familie er unik. Vi har selv to barn som har vært i hver sin ende av skalaen. Livssituasjonen, med tanke på helse og arbeidsliv, har også vært forskjellig begge gangene.

Vi må begynne å lytte til hverandre heller enn å skyte på hverandre fra hver vår ende av skyttergraven. Det vi heller skal rette skyts mot er arbeidslinja som tvinger oss til å velge mellom likestilling og omsorg. La oss heller få på plass en omsorgslinje som setter mennesker i sentrum og som gir mer valgfrihet.

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Utfordringene er større for flere mammaer enn pappaer

Noen kvinner er friske gjennom svangerskapet, kommer seg raskt etter fødsel og lengter tilbake til arbeidslivet. Dersom også barnet er robust og tåler at far overtar omsorgen for det når det er 6 mnd og barnehagestart ved 12 mnd alder, så skal de ikke presses til å være hjemme utover dette. Noen foreldre blir forståelig nok utbrent av å være med et krevende barn hele dagen og da er 50/50 fordeling av permisjon og barnehage fra 12 mnd et godt alternativ. Mitt første barn var aktiv, robust og sosial.

Jeg hadde et friskt svangerskap, kom meg greit etter fødselen, og hun knyttet seg raskt til andre familiemedlemmer. Da hun var et halvt år avvente hun seg selv fra brystet, det var for kjedelig å ligge stille og amme når hun heller kunne krabbe rundt og utforske verden. I en slik situasjon er det helt uproblematisk for mor å komme tilbake til arbeidslivet, dersom mor ønsker det. Jeg ønsket det ikke. Jeg ammet ikke lenger, men jeg kjente likevel på et sterkt behov for å være nær henne. Det var en sterk lengsel, en slags forelskelse, og jeg følte sorg dersom jeg var lenge borte fra henne. 

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Hvor er alle pappaene?

Mitt andre barn derimot nektet å innta annen væske enn brystmelk rett fra brystet frem til hun var 8 mnd. Jeg hadde soppinfiserte åpne gnagsår på brystvortene og gråt av smerte hver gang hun hogg til, men uansett hvor mange forskjellige flasker og tutekopper vi prøvde, så nektet hun å avvenne seg brystet. Hun var en liten solstråle, men også en engstelig type med kraftige affektanfall, og da var det bare jeg som klarte å roe henne. Det var en klaustrofobisk situasjon, og det hadde vært helt umulig å være borte fra henne en hel arbeidsdag.

Siden årsvikariatet mitt gikk ut under svangerskapet så hadde det heller ikke vært så lett å troppe opp på jobbintervju og kreve ammefri.  Helsetilstanden min var heller ikke bra, jeg hadde vært utmattet og syk gjennom hele svangerskapet, blitt søvntorturert i spedbarnstida og nå var det endelig rutiner og ro i hjemmet. Jeg tok ulønnet permisjon og ble hjemme i det som for oss ble sjarmøretappen. Jeg koste meg med en blid og rolig baby, og hvilte mens hun sov på dagtid. 

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Klart vi skal ta pappaperm!

Omsorgslinja skal også inkludere far. Fedre skal også få rom til å utvikle seg som omsorgspersoner. Men i motsetning til arbeidslinja som presser alle familier ut i arbeidslivet i løpet av barnets første leveår, vil en omsorgslinje gi familiene mulighet til å forlenge permisjonen. Fars kvote går ikke på bekostning av tilknytningen mellom mor og barn. Jeg mener at det er veldig viktig med en raus fedrekvote, at fedre får tid og rom til å utvikle seg som omsorgsgivere. Det har vært veldig godt for familien min.

Med vårt første barn delte vi 50/50 på 18 mnd. Jeg ønsket egentlig å være hjemme lenger, men på grunn av arbeidssituasjonen så tok mannen min over etter 9 mnd. Det var sårt for meg i begynnelsen, jeg følte at han stjal min sjarmøretappe, men så opplevde jeg hvor avlastende det var for meg at vi ble likestilte omsorgspersoner ovenfor datteren vår. Hvor godt det var for han å ha en like sterk tilknytning til datteren vår som meg. Hvordan han stelte med barn og hjem og tok over det tredje skiftet, slik at jeg ikke måtte gå rundt og passe på alt hele tiden.

Med vårt andre barn fikk vi ikke til å dele 50/50 på grunn av arbeidssituasjon og helse. Jeg var hjemme i to år mens han tok fedrekvoten sin ved å jobbe redusert i ett år. Minste var ikke klar for å skilles fra primæromsorgspersonen sin da hun var 7 mnd, men i ettertid skulle vi ønske at far hadde tatt over da hun nærmet seg ett og et halvt år. For da endte jeg opp som utbrent nervevrak etter å ha vært “den eneste ene” over så lang tid. Vi skulle ønske det hadde vært mulig for oss at han hadde tatt mer av tiden hjemme alene med henne. Men med dagens usikre arbeidsmarked med midlertidige stillinger og aktivitetsplikt for mor så fikk vi det ikke til. Nå er minste tre og et halvt år og har endelig knyttet seg like mye til pappaen sin som til mammaen sin. 

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Så klart vi skal hente i barnehagen!

Så vær så snill, kan vi slutte å krangle om fordeling av foreldrepermisjon på arbeidslinjas premisser, og heller se på mulighetene for likestilling på omsorgslinjas premisser?

Jeg foreslår at vi erstatter den dårlige kontantstøtteordningen vår med tilbud om lengre permisjon/ omsorgslønn med en solid fedrekvote. For ikke å glemme mer felles permisjon i starten slik at mor får avlastning etter svangerskap og fødsel, og far lærer og erfarer barnets behov like godt som mor.

Mor og far har ulike roller under svangerskap, fødsel og barseltid, og skal vi få til likestilling må vi ta hensyn til det.

Obs! I en gammel versjon av dette innlegget, stod det at «Vi trenger ikke å tenke helt nytt heller, vi kan se til Sverige og la oss inspirere av 18 mnd permisjon, med 6 mnd til mor, 6 mnd til far og 6 mnd valgfritt. Da får vi både likestilling, valgfrihet og tilknytningsomsorg.»

Dette medfører ikke riktighet, og teksten er nå skrevet om til «Vi trenger ikke å tenke helt nytt heller, vi kan se til Sverige og la oss inspirere av lengre foreldrepermisjon med tilsvarende større fedrekvote.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder