OMDISKUTERT: Den norske forfatteren André Bjerke (1918-1985). Foto: Aktuell

Debatt

André Bjerkes barnebarn svarer: – Uriktige anklager

André Bjerke var på ingen måte var noen Max Manus. Men det er et faktum at han vervet seg til aktiv tjeneste i det øyeblikk krigen brøt ut. Dette synes vi det er viktig å få frem i lyset, nå når Fløgstad og co fremsetter såpass grove og uriktige anklager mot André, skriver to av Bjerkes barnebarn.

SIMON PAHLE, Førsteamanuensis i utviklingsstudier ved Oslomet
MONA PAHLE BJERKE, Kunstkritiker i NRK og Høgskolelektor ved KHIO

Under krigen hjalp André Bjerke sin far, Ejlert Bjerke, med å få oversatt det finske nasjonaleposet Fenrik Ståls Sanger for Gunnar Stenersens forlag, da faren ikke selv behersket den bundne formen.

Problemet her var ikke verket, men at forlaget var nazifisert. Dermed brøt André den såkalte kulturfronten som skulle hindre okkupantene enhver kulturell legitimitet. For dette ble André refset i den såkalte Æresnemda i 1945.

Kjartan Fløgstad var nylig gjest i NRKs Torp. Med programmet som megafon kringkastet han den uhørte påstanden at André var en ‘brakkebaron og krigsprofitør’.

Dette er grove og uhederlig fordreininger av realitetene: Da Æresnemda formann fikk greie på de samlete inntekter Ejlert Bjerke hadde tjent på Stenersen, for en lang rekke oppdrag, brukte han betegnelsen ‘brakkebaron’.

Fløgstad forsøker lime betegnelsen over på André ved å utviske skillet mellom far og sønn, og ved å underslå at inntektene fra Fenrik Stål bare utgjorde en liten del av Ejlerts inntekter. Det er uvisst om André i det hele tatt fikk noe betalt for den hjelpen ga sin far med oversettelsen.

les også

Forfatterforeningen i sjokk: Kjartan Fløgstad meldte seg ut etter 50 år som medlem

Mona Pahle Bjerke og Simon Pahle.

Fløgstad fikk også strø om seg med urenslige insinuasjoner. Andrés utmerkede holdninger var visstnok bare påståtte – for «du blir ikke akkurat anti-fascist av å lese diktene hans fra krigen» (Det var noe suspekt ved diktningen hans, må seerne nå ha tenkt).

Og han lyktes bemerkelsesverdig godt med å tildekke hva som skjedde da André anket saken i 1946: Æresnemda fastholdt at han var å bebreide for utgivelsen på Stenersen, men for øvrig ble dommen frafalt. Nemda begrunnet dette med de opplysninger som nå forelå om André Bjerkes ‘nasjonale innsats’, ‘utmerkede holdning under okkupasjonen’ og ‘passive stilling’ overfor Stenersen. 

Torp fikk så vidt nevnt dette: «André Bjerke var en motstandsmann, han sloss med våpen i hånd, han var på flukt fra tyske soldater i Telemark». (André selv bemerket at de som ”dømte” ham ikke selv hadde noen krigsinnsats å vise til, så vidt ham bekjent.) André tok imidlertid ikke sin egen krigsinnsats så altfor høytidelig: I sine brev, dagbøker og muntlige gjenfortellinger anla han et humoristisk skråblikk – han fremstilte seg selv i Chaplin-liknende stil, som særdeles dårlig egnet i strid! Og etter at Æresretten frafalt dommen, ble krigsinnsatsen uansett en kuriositet. 

Likevel: Nå som Fløgstad sprer sine grove påstander om overløperi, så bør det igjen komme frem at André faktisk gjorde en ‘nasjonale innsats’ (uten at det det humoristiske tilsnittet bør gå tapt av den grunn). Og gitt Fløgstads urenslige insinuasjoner, må vi også huske de «utmerkede holdninger» som Æresretten vektla.  

les også

Ære uten rett

Etter regjeringens mobiliseringsordre 9. april rådde det forvirring. Men André kom på at han kunne reise ut til Høytorp fort ved Mysen hvor han hadde avtjent verneplikten. Først var han natt-ordinans: «En hel natt lå jeg uten å røre meg […] våre granater må ha hatt en feil for de sprang like ved kanonutløpet, og granatsplinter suste om ørene på oss».

Deretter ble han satt til å betjene en mitraljøse, men det var for ham en helt ukjent innretning, så han ble liggende «å skyte på slump ut i mørket». Befal og mannskap klarte å forsvare fortet mot tyskerne frem til 13.april, da måtte de kapitulere på grunn av manglende ammunisjon. Tyskerne tok fortet, og André satt i fangenskap til utpå sommeren. At han kom uskadet fra Mysen forklarte han selv med at «tyskerne skyter meget dårlig på grunn av nattblindhet, som igjen skyldes mangel på A-vitamin!»

Utover i krigen var André tidvis involvert i illegal virksomhet, først og fremst gjennom kjæresten, skuespilleren Merethe Skavlan. Han var nær ved å bli arrestert etter en opplesning av sitt dikt Mørk Sankt Hans på Kongen restaurant, og han bidro til oversettelsen av Vercors’ novelle Havets taushet, som ble distribuert underjordisk i den illegale forumet Fri litterær serie.

Flere av diktene han skrev under krigen beviser også ‘utmerkede holdninger’: Titteldiktet fra samlingen Fakkeltog (…); Autodafé, som han skrev ved tiårs-markeringen for bokbålet i 1933; og Nekrolog over dikterpresten Kaj Munk som ble henrettet av tyskerne («slik skal man knekke tankens partisaner/tre skudd i pannen/bravo, bavianer»).

Nattemennesket (1942) hadde også et anti-nazistisk element: Protagonisten Kai Bugge drev ikke bare psykoanalyse – som nazistene klassifiserte som statsfiendtlig og kulturundergravende; han hadde fått sitt hovedverk brent på bokbålet i ’33.

les også

Forfatteren Alf Larsen og Æresretten

Rundt årsskiftet 1943/1944 gjennomførte så Statspolitiet husransakelse på Andrés hybel; på vårparten begynte tyskerne massearrestasjoner av folk som jobbet med illegal presse. Kanskje hadde tyskerne også bitt seg merke i at André gikk under jorden da tyskerne utkommanderte studenter til arbeid i jord- og skogbruk sommeren før. Det var flere grunner til å være engstelig. Fra Riksarkivet vet vi nå at Statspolitiet, i 1943, opprettet en sak på André – nr. 1281/43 (arkivkortet viser ikke hva slags sak det dreide seg om).

Våren 1944 gikk André i dekning. Han og vennen Knut Yran dro til Telemark, og i første omgang tok de inn på hotellet i Bandak. En dag dukket det opp to menn – «med politihund, og av utseende minnet de betenkelig om tegneseriefigurern Bent Beak og hans bande». Under en fest på ‘lokalet’ i Bandak, avslørte de seg som NS-folk.

les også

Vi har ikke lov til å glemme jødenes skjebne

Etter å ha løsnet skudd, kom de ravende hjem til hotellet, med pistolene trukket. De mente Yran var en etterlyst jøssing. Men hotellets vertinne satte straks drikkevarer på bordet; «Bent Beak satt med vertinnen på fanget og krafset grådig i klærne hennes […] tilslutt sovnet han også, og Knut Yrans liv var reddet for denne gang». I morgentimene flyktet André og Yran fra hotellet, til «den mest bortgjemte bygd i Telemark: Langlim». 

Kort oppsummert kan vi fastslå at André Bjerke på ingen måte var noen Max Manus. Men det er et faktum at han vervet seg til aktiv tjeneste i det øyeblikk krigen brøt ut. Dette synes vi det er viktig å få frem i lyset, nå når Fløgstad og co fremsetter såpass grove og uriktige anklager mot André.

KILDER:
Biografi: Peter Normann Waage André Bjerke: I Kampens glede (2018)
Private brev og dagbøker

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder