Kommentar

Se ondskapen i øynene

NRKs dyptpløyende serie om 22.juli klarer det umulige - å få oss til å forstå litt av det fakta alene ikke kan beskrive.

Som nasjon var vi følelsesmessig utslitt etter angrepet og den påfølgende rettssaken. Vi hadde sørget, grått, sunget, gått i rosetog. Det hadde handlet mye om samhold og kjærlighet. Men også om beredskap og sikkerhet, om ansvar og ledelse. Det ulmet et raseri under overflaten - for hvorfor tok det så lang tid før Anders Behring Breivik ble stanset?

22.juli-serien dekker de vanskelige temaene. Nøkternt og nyansert. Brutalt og respektfullt. På en måte som kan hjelpe oss som nasjon med å bearbeide det som skjedde.

Legene reddet liv 22.juli. Bilde fra NRK-serien om da terroren rammet Norge Foto: NRK

Spørsmålet nå, så mange år senere, er om vi har tatt de viktige diskusjonene. Har vi møtt ekstremismen slik vi burde? Har vi den mentale beredskapen til å møte terroren dersom det skjer igjen?

En politisk handling

Noen forsøker å gjøre det som skjedde 22.juli til en syk manns handlinger, frikoblet fra en politisk ramme. De har forstått lite. Noe av det viktigste som skjedde i oppgjøret etter terroren, var at Anders Behring Breivik ble kjent tilregnelig, og dømt. Han hadde ansvar for det han hadde gjort.

Det var en politisk handling, motivert av en ekstrem ideologi, som for Breiviks del førte til angrepet på uskyldige mennesker i Oslo sentrum og på Utøya. Mange av dem barn og ungdommer.

Lærdommen vi må ha med oss, er at politisk motivert vold springer ut av ulike former for ekstreme ideologier. Terror er terror, enten terroristene bekjenner seg til en høyre- eller venstreekstrem ideologi, militant islamisme, eller andre politiske retninger som graderer menneskers verdi etter rase, klasse, kjønn eller religion.

Nordmenn til IS

Verdenshistorien forteller oss at det alltid finnes mennesker med stort potensiale for ondskap, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Denne ukens Holocaust-markering, 75 år etter frigjøringen av Auschwitz, minner oss til fulle om at det er slik.

Vi må aldri glemme. Snublesteiner, her fra Berlin, til minne om jøder som ble drept i tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Foto: HAYOUNG JEON / EPA

Nordmenn som kommer hjem fra IS-områdene, har sluttet seg til et regime som har utført de mest bestialske handlingene vi har sett i vår tid. I likhet med høyreekstremister, har disse unge menneskene tatt politiske valg som de må ta ansvar for. Oppmuntret og radikalisert av ekstreme ideologer som har spyttet ut sin gift.

Også i den sammenheng har det betydning at Breivik ble kjent tilregnelig og dermed skyldig. Det kan ikke være slik at en hvit nordmann som utfører politisk kalkulert, iskald vold, kan unnskyldes med at han er syk, eller har hatt en ulykkelig barndom, mens slike unnskyldninger sitter lenger inne dersom terroristen har en annen bakgrunn. Det må være likhet for loven. Og terrorister må vurderes ut fra handlingene sine, uavhengig av hvem de er eller hva de tror på.

Frykt og lettelse

Vi vet ikke hvordan Norge hadde sett ut i dag dersom gjerningsmannen 22.juli hadde vært en ung mann med innvandrerbakgrunn, en jihadist i såkalt “hellig” krig. NRK-serien om 22.juli gir oss anledning til å tenke gjennom det.

Vi blir minnet om redselen som mange nordmenn med innvandrerbakgrunn følte de første timene etter at bomben smalt, fordi de fryktet det var “en av dem” som sto bak massedrapene. Og vi blir minnet om hvordan noen av dem ble møtt av andre nordmenn, i timene før Anders Behring Breivik ble identifisert. Av mennesker som var sikre på at det var militante islamister som sto bak, og som tok ut sinnet sitt på nordmenn de antok var muslimer.

Liiban i serien jobber som renholder på Ullevål sykehus, og har ansvar for å vaske operasjonssalen. Vi får ikke vite hvor han kommer fra, annet enn at det er langt fra Norge. Vi ser frykten hans - og lettelsen, midt i alt det vonde, når gjerningsmannen viser seg å være en hvit nordmann, oppvokst på Oslo vest.

Noen tastetrykk unna

NRKs serie viser oss Norge slik det var den sommeren i 2011, både før og etter terroren. Vi møter mennesker i deres hverdagsliv - skoleeleven, politimannen og presten. Og etter angrepet: Campingfolk som redder liv på fjorden. Leger og sykepleiere som med innøvd presisjon løfter skadede over til operasjonsbenken. Som knapt tar en pause mens de tar i mot båre etter båre med sprengskadde voksne og istykkerskutte ungdommer.

Utøya - minner oss om at kampen mot ekstremisme aldri kan ta slutt Foto: Jørgen Braastad

Angrepet på Norge sommeren 2011 er en del av vår historie. NRKs serie gir oss en mulighet til å snakke med barna våre om det som skjedde. De som husker noe vagt, som sanset sjokket og sorgen, men som ikke forsto hvorfor de voksne gråt.

De som opplevde andre verdenskrig, var opptatt av at de unge som kom etter dem, måtte verne om freden, og sette pris på demokrati og frihet. På samme måte er det vårt ansvar å sørge for at kampen mot ekstremisme, i alle sine former, må fortsette.

Vi kan ikke møte ondskapen med senket blikk. Vi må se virkeligheten slik den er. For ekstreme ideologier ligger fortsatt bare noen tastetrykk unna.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder