REFSER SANNA: – Hvis Sanna Sarromaa hadde vært kunnskapsminister er jeg redd utdanning kun hadde vært forunt elever som krysset ut på ministerens liste over godkjente kandidater, skriver Hege M. Somby. Foto: PRIVAT/LINE MØLLER

Debatt

Mer sortering i skolen, Sanna?

Sanna Sarromaas siste kronikk bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss som jobber hardt hver eneste dag for elever skal oppleve at deres tilstedeværelse og innsats på skolen er viktig

HEGE MERETE SOMBY, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, underviser på lærerutdanningen på Hamar.

Sanna Sarromaa kritiserer tilstanden i den norske skolen i en kronikk i VG, kalt Den norske skolens forfall. Hennes kritikk av skolens manglende kunnskapsformidling og fokus på fag bør få det til å rasle i sablene hos både lærere, lærerutdannere og skolepolitikere. Sarromaa raljerer over det faglige nivået i skolen og mener at den norske skolepolitikken er feilslått. Vi burde nemlig bli råere på å sortere vekk de som ikke er gode nok, de «mindre intelligente», de late, de umotiverte og elever med spesielle behov.

Hvis Sarromaa hadde vært kunnskapsminister er jeg redd utdanning og kunnskap kun hadde vært forunt elever som krysset ut på ministerens liste over godkjente kandidater, en utdanningstradisjon vi kontinuerlig har forsøkt å jobbe oss vekk fra siden slutten av 1800-tallet. At vår fellesskole har mange utfordringer er det ikke tvil om, men at vi skal ha mer måling, veiing og sortering av elever høres bare dumt ut.

les også

Sanna Sarromaa: Den norske skolens forfall

Sarromaa kritiserer det faglige nivået i norsk skole sammenlignet med den fremragende finske skolen. Hun hevder at vi som jobber i og for skolen holder nivået nede for at alle skal få være med, og at vi som lærere ofte får skylden for at eleven ikke presterer bra nok. Én grunn til at den jevne elev må slite med et lavt kunnskapsnivå, mener Sarromaa, er fordi elever med funksjonshemminger og diagnoser belemrer det norske klasserommet, og selv ikke læreren kan gjøre gull av gråstein, hevder hun.

Dette synet på læring er i beste fall utdatert og i verste fall rester av en hierarkisk tenkning om hvem som fortjener og ikke fortjener ordinær opplæring. Hun legger de aller fleste argumenter for denne tenkningen hos eleven, det er eleven som er mindre intelligent, eleven som er lat, eleven som er umotivert og det er eleven det er noe «feil» eller «sykt» med slik at han eller hun har fått en diagnose som innskrenker hvilke muligheter de skal få i skolesystemet.

Hvis disse faktorene hadde vært mål for rett til opplæring i det ordinære skoleløpet da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg glatt blitt målt til «for lat og umotivert» til å gå på videregående skole. Det samme hadde flere av mine medelever. Likevel sitter jeg nå med like høy akademisk grad som Sarromaa. Den har jeg jobbet hardt for etter at jeg gikk ut av videregående skole, men hadde jeg ikke fått mulighet til å gå der ville jeg heller ikke fått mulighet til å jobbe hardt for den etterpå.

les også

Sanna Sarromaa: En ode til Oslo-skolen

Det ser også ut til at Sarromaa ikke har fått med seg at læreplanen har flere deler enn læreplaner for fag. La meg rette oppmerksomheten mot det som heter generell del av læreplanverket etter Kunnskapsløftet, eller overordnet del av læreplanverket etter fagfornyelsen. Den overordnede delen er, som tittelen antyder, overordnet, og «beskriver det grunnsynet som skal prege pedagogisk praksis i hele grunnopplæringen».

Når lærere nå diskuterer Sarromaas innlegg på diverse lærer-grupper på Facebook og noen få til og med applauderer hennes kritikk av skolevesenet, så bør det kaldt nedover ryggen på oss som jobber hardt hver eneste dag for elever skal oppleve at deres tilstedeværelse og innsats på skolen er viktig. Det er viktig at de lærer fag, men det er også viktig at de lærer om psykisk helse og at de lærer å være sosiale, inkluderende og tolerante, noe Sarromaa tydeligvis ikke ser nytten av.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder