SPEAKEREN PÅ HODET: Som parlamentets mektige Speaker of the House har John Bercow stoppet ny behandling av Theresa Mays utmeldingsavtale.

SPEAKEREN PÅ HODET: Som parlamentets mektige Speaker of the House har John Bercow stoppet ny behandling av Theresa Mays utmeldingsavtale. Foto: MORTEN MØRLAND

Kommentar

Speakerverket

Et selvtilfreds bustehue med eksentrisk vandel og inkonsekvent tunge har overtatt regien av brexit.

Nei, ikke Boris Johnson. Men en partifelle fra ytre høyre flanke av Tory-rekkene: John Bercow. Han gestalter også hovedrollen som Speaker i den pågående realitysåpen «Underhuset», live på en nyhetskanal nær deg.

Den kontroversielle, egenrådige og tidvis selvmotsigende Bercow, er i hele sin barokke gestalt et bilde på det vidløftige forløpet som skal bringe britene ut av EU. Hvis det er det det skal.

Med sann innlevelse i det pompøse som preger de lange linjer i britisk statsskikk, har den brautende 56-åringen sørget for å skrive seg inn i historiebøkene ved å nytolke det nesten 800 år gamle embetet lovgiverne i Westminster selv har innsatt ham i.

les også

Massiv Brexit-demonstrasjon i London: – Jeg reiser til Norge hvis brexit skjer

Den første registrerte «parlour», Peter de Montfort, omtales i krøniker fra 1258. Fra 1377 kalles funksjonen Speaker. John Bercow er den 157. i rekken.

Uten forvarsel blokkerte han denne uke Theresa Mays siste forsøk på å legge frem en utmeldingsavtale for underhuset med henvisning til parlamentarisk skikk – etablert i det året Shakespeares Othello hadde urpremiere i London.

les også

Brexit: et evig Shakespeare-drama

Ettersom Storbritannia hverken har en nedskrevet grunnlov eller vedtatte regler for nasjonalforsamlingen forholder man seg til det som kalles parlamentarisk praksis; prosedyrer som har skapt sedvane og presedens, utviklet gjennom et halvt årtusen med politisk debatt, praktisk lovgivning og pragmatiske kompromisser, ikke minst.

Den eneste skriftlige veileder de folkevalgte har å forholde seg til, er en slags katekisme, opprinnelig skrevet i 1844 av forfatningsteoretikeren Erskine May, på den tid ansatt som parlamentets øverste konstitusjonelle rådgiver. Boken foreligger i sin 24. reviderte utgave og brukes aktivt som rettesnor av Underhusets president – den storrådige Speaker of the House.

Som utøvende fortolker av Erskine May, følgelig også hva som til enhver tid er gjeldende kutyme, har husets Speaker nærmest uinnskrenket myndighet til å fastsette dagsorden. Herunder hvilke lovforslag og vedtekter som skal behandles, samt voteringsorden.

les også

Brexit: Stor ståhei for ingenting?

Stemmerekkefølge kan være avgjørende for hvilken innstilling som får endelig flertall. Med andre ord har en politiker i John Bercows posisjon makt over både parlamentet og regjeringen – noe han ettertrykkelig har vist og bevist de senere uker og dager.

Ifølge ham, med henvisning til egen fortolkning av Erskine May, kan ikke ett og samme parlament stemme flere ganger over et forslag som alt er nedstemt, med mindre det legges frem med «substansielle endringer». Dette slo parlamentet fast allerede 2. april 1604. Erskine May trumfer Theresa May.

Dermed kan ikke underhuset realitetsbehandle Theresa Mays utmeldingsavtale, som både hun selv og EU nå har slått fast er «den eneste mulige». Samtidig har parlamentarikerne bundet seg til masten med et vedtak om at Storbritannia «aldri, noensinne, kan forlate Den europeiske union uten en avtale».

Med dagens samarbeidsklima i Underhuset, hvor fravær av kompromissvilje er det eneste som forener partiblokkene, har John Bercows opplyste enevelde skapt en fastlåst situasjon.

les også

Glem brexit. Det skjer ikke!

Kun tverrpolitisk samarbeid kan innfri flertallets forlangende fra folkeavstemningen i 2016 om å tre ut av EU. En avstemning hvor den tidligere euroskeptikeren Bercow for øvrig sa nei til å bryte med Europaunionen.

Hans obstruerende handlinger i parlamentet blir selvfølgelig tolket inn i dette, enda han behørig insisterer på sin politiske uavhengighet i rollen som ordstyrer.

At det er en upartiskhet man av og til kan stille spørsmålstegn ved, er forståelig. Bercow skjøtter sitt embete med betydelige innslag av uforutsigelighet, grensende til inkonsekvens. Bare uker før Erskine May og presedens rettferdiggjorde hans avvisning av Theresa May, argumenterte han i en annen avstemningsrunde for brudd med sedvane. I det tilfellet for å ta parlamentarisk skikk et steg videre, og utvikle nye normer tilpasset tiden.

les også

Det går en grense for Theresa May

Stort sett er det moderniseringslinjen som har vært Bercows prosjekt; han har lettet på kleskoden i underhuset, han har aktivt prioritert å gi taletid til backbenchere foran kjendisparlamentarikere, og han har tvunget regjeringens medlemmer til å møte opp i parlamentet for å svare for seg. Slik sett har han vitalisert nasjonalforsamlingen og ansvarliggjort politikerne på en ny måte.

Utad er John Bercow den tydeligste og sannsynligvis mest populære Speaker i moderne tid, der han vekselvis høvler over, eller bare overser parlamentarikere som ikke danser etter hans pipe. Å bli fysisk oversett er dødskysset for en politiker i et tilsynelatende kaotisk parlamentarisk system, som likevel er rigid nok til at taletid oppnås ved øyekontakt med husets Speaker.

TV-overføringene fra underhuset de siste ukene med en kaukende Bercow som forlanger OOOORDER!!! har dessuten gitt ham stjernestatus i Tyskland, Italia, Frankrike og Spania.

Innad i Westminster er situasjonen en annen. Her er han så upopulær at mange undres over at han fikk jobben i utgangspunktet, og hvordan han har greid å beholde den i ti år. Ikke bare er det ett på overtid i henhold til den prosedyre han selv er satt til å forvalte, det kan bli ytterligere tre til dersom han bestemmer seg for å sitte valgperioden ut, til 2022.

Bercow ble Speaker i 2009 da forgjengeren, Michael Martin, måtte gå etter en større politisk skandale. Mange i Martins parti, Labour, mente at han ble syndebukk etter press fra de konservative.

les også

Brexit: Historisk nederlag

I en delikat takk-for-sist-manøver orkestrerte Labours innpisker at det britiske arbeiderpartiet, som da var størst og satt i posisjon, fikk nominert og stemte for Tory-representanten John Bercow som ny Speaker. Vel vitende om at han allerede da var hatet av sine egne, vel vitende om at han hadde foretatt en ideologisk reise fra ytre høyre flanke i ungdomspartiet til en sentrumsnær plattform han like gjerne kunne delt med Tony Blair, men også vel vitende om at de konservative ikke kunne si nei til en Speaker of the House som var Tory-medlem.

les også

The identity, stupid

Ifølge hans biograf, Bobby Friedman, har den ordrike Bercow vært like stridbar som omstridt siden guttedagene. Komplekser for uren hud og en høyde over havet som stoppet på 168 cm (og som også stoppet en elitekarriere i tennis) gjorde at den gatesmarte, bråintelligente og boksprengte guttungen hevdet seg med kjeften.

Han sparte ingen da, og har heller ikke gjort det siden. Få har måttet tåle mer enn kostskolebroilere i eget parti, ingen har vært så statelig utskjelt og latterliggjort av Bercow som David Cameron. Aldri er veltalenheten mer elevert enn når han kan komponere en tirade så sofistikert nedsettende at den utskjelte føler seg beæret over oppmerksomheten.

les også

Ingen ny brexit-avstemning uten vesentlige endringer i avtalen

Et selvforelsket overforbruk av såkalte kiasmer, en oppstilt retorisk uttrykksmåte, får Bercow til å høres ut som en Dickens-karakter i et Wodehouse-stykke spilt av Stephen Fry. Det hele er så teatralsk utstudert at man ikke helt vet om det er drosjesjøførsønnen av jødisk opprinnelse fra Nord-London som driver kalkulert gjøn med overklassen, eller om han har lagt seg til en overlegen (!) veltalenhet for å fremstå så suveren som han synes å oppleve seg selv.

Selvfølgelig får han svar på tiltale. Ofte handler det om hans pompøse ordgyterier. Da er han i sitt ess, og møter kritikken gjerne med subtil ironi. Men når den verbale motstanderen bringer inn Bercows vertikalt utfordrede korpus, som da Cameron-statsråd Sir Simon Burns kalte ham en «dum, skinnhellig dverg», blir det fort slutt på moroa.

les også

Brexit - forbannelse og symptom

Skal det spøkes om hans høyde, foretrekker Bercow å gjøre det selv – og helst da i en anekdotisk sammenheng om alle hans forgjengere i embedet som endte sine respektive karrierer kortere enn ham.

Som Speaker tilhørte det jobben å informere kongen om hva parlamentet hadde bestemt. Hvis monarken ikke likte det han hørte, ble budbringeren avrettet. Mellom 1394 og 1535 mistet syv av Bercows yrkesbrødre hodet. Jobben var altså ikke særlig attraktiv på den tiden. Derfor innebærer fortsatt innsettelsesseremonien av ny Speaker of the House at den valgte kandidaten bæres med fektende armer, høylytt motstridende og påtatt uvillig, frem til høysetet i midten av underhuset hvor ordstyreren sitter.

les også

Brexit-tragedien

Den interne misnøyen med John Bercow er imidlertid i ferd med å nå et bristepunkt hvor selv de mest konservative og regelbundne nå truer med å bryte de parlamentariske regler som ikke finnes for å få ham fjernet.

Lørdag avslørte Daily Mail at Tory-partiet, ifall nyvalg, vurderer å nominere en konkurrerende kandidat i Bercows konservative valgdistrikt.

Normal kutyme er at den sittende Speaker, uansett parti, stiller uten motkandidater. Dette fordi vedkommende skal være nøytral, og ikke drive valgkamp eller partipolitikk. Hvis de gjør alvor av dette risikerer Bercow både å miste jobben og setet i nasjonalforsamlingen.

Paradoksalt nok er det en blokkoverskridende motstand mot Underhusets Speaker som kan samle parlamentet til å trumfe gjennom en felles vei ut av brexit-uføret. Om ikke for å sikre en utmeldingsavtale, så i det minste for å gi ham en på den arrogante kjeften.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder