Debatten om Y-blokka: Ta ansvar, gi tid!

Statsråd Astrup, ta deg en tur til Johan Nygårdsvolds plass, det kunstferdig formede byrommet mellom Høyblokka og Y. Se utover vannspeilet, finn roen og nyt noe av den mest elegante og samtidig også mest særegne arkitekturen som finnes i Oslo dag.

KJETIL ANSGAR JAKOBSEN, professor i historie, Nord Universitet

I 1959 ble Pablo Picasso invitert til å utsmykke Arkitektenes hus i Barcelona. Kunstneren sa ja, på betingelse av at arbeidet ble utført av Carl Nesjar og slik det ble gjort ved regjeringsanlegget på Hammersborg i Oslo. Barcelona skulle bruke naturbetong, det nye materialet som Erling Viksjø og ingeniøren Sverre Jystad hadde patentert, og som gjorde det mulig å prege kunsten i selve byggematerialet, som i de gamle norske stavkirkene og vikingskipene.

Viksjø og Nesjar reiste til Barcelona og ga Spania Picasso. Nesjar sandblåste Picassos motiver. Visjonen om å gjenskape middelalderens uløselige enhet av bygg og kunst grep Picasso, slik at han fortsatte samarbeidet med de to nordmennene livet ut. 

Picasso er den mest berømte av den moderne verdens kunstnere, og Arkitektenes hus er i dag blant Barcelonas profilerte turistattraksjoner. Dette er nemlig et av bare fire bygg i verden med helintegrerte utsmykkinger av Picasso. De andre er et privateid slott i Frankrike, samt to bygninger i Oslo: Høyblokka og Y. De to sistnevnte ble planlagt sammen og som et helhetlig anlegg, selv om det tok tretten år fra byggestart i 1956 til både Høyblokka og Y sto ferdig. Norge lider et kulturelt og historisk tap om Y rives, det ser kommunalminister Nikolai Astrup ut til å anerkjenne. Det er synd han ikke ser at kunsten i akkurat dette tilfellet ikke lar seg skille fra bygget, uten å bli ødelagt som åndsverk. Prosjektet til trekløveret Viksjø, Nesjar og Picasso var å gjøre kunst og bygg til ett. Det blir som å rive stavkirken, men ta vare på de vakreste utskjæringene, noe man forresten lenge gjorde i Norge. 

I sitt svar til meg onsdag 12. februar bringer statsråden ellers en serie ugrunnede påstander. Nei, Høyblokka forsvinner ikke når man omgir den med større bygninger. Nei, det gir ikke grunn til demokratisk bekymring om Youngstorget, det norske demokratiets agora, havner innenfor det gigantiske nye regjeringsanleggets sikkerhetssone, bak sluser og pullerter og under overvåkingskameraer. Nei, det er ikke dårlig klimapolitikk å la være å gjenbruke et 22 000 m2 stort kontorbygg som er bygget i et materiale som er sterkere enn ordinær betong og som kan stå i tusen år. 

Siden statsråden ikke vil argumentere og ikke er for gjenbruk av annet enn floskler fra prospektet, nøyer jeg meg med en oppfordring: Ta deg en tur til Johan Nygårdsvolds plass, det kunstferdig formede byrommet mellom Høyblokka og Y. Se utover vannspeilet, finn roen og nyt noe av den mest elegante og samtidig også mest særegne arkitekturen som finnes i Oslo dag. Følg Y-blokkas kurver der den slynger seg rundt Høyblokka, zoom inn på materialet og nyt spillet i den forunderlige naturbetongen, utsmykket av 1900-tallets fremste kunstnere, i en teknikk og i et materiale som er originalt for perioden og for Norge. Tenk så over om det er lurest å avblåse stridighetene og finne et fornuftig kompromiss. Det vil gå litt mer tid, men det gjør ingenting. Det er bra slik. 22. juli  er ikke et uhell å rydde opp i, men en tragedie å bearbeide. 

Terroristen angrep Arbeiderpartistatens fremste symboler og institusjoner. Kanskje er det en avsporing, men man bør ta innover seg at mange opplever det som et overgrep, når staten av egen fri vilje fullfører terroristens intensjon om å sprenge vekk regjeringsanlegget fra Gerharden-epoken. Det sosialdemokratiske prosjekt sitter dypt i alle nordmenn, uansett politisk syn. Ved å rive dette anlegget gjør vi oss mer hjemløse i historien enn vi hadde trengt å være.