Foto: ,

Kommentar

Velferdsstatens redningskvinner

Hvis Norge kommer helskinnet gjennom de neste vanskelige
årene, kan det hende at to av Norges mektigste kvinner får mye av æren for det: LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-leder Kristin Skogen Lund.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Det er ingen andre land i verden der forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstagere - mellom sjefer og ansatte - er bedre enn i Norge. Ingen! Det har berget oss mange ganger. Er vi heldige, vil det redde oss igjen.

Bilder av en smilende LO-leder og en like smilende NHO-sjef sammen, gjør meg glad. De to kvinnene representerer det beste i den norske modellen. Tillit og fornuft. Ansvarlighet i møte med alvorlige problemer. Evnen til å se helhet, til å se utover sin egen situasjon og sine egne roller.

Når Kristin Skogen Lund på toppen av det hele sier høyt at hun er mot økende ulikhet, forteller det mye om Norge som et annerledes land.

Delingsøkonomien

Kristiansen og Skogen Lund bærer historien med seg når de nå lanserer sitt nye samarbeid for å møte nedgangstidene. De kaller det for bærekraftalternativet. Det er et dårlig ord med godt innhold; blant annet at begge parter må gi opp noen av sine hjertesaker for å sikre arbeidsplasser og velferd.

Når oljeprisfall og økt arbeidsledighet faller sammen med en strøm av asylsøkere inn i Norge, blir det ekstra vanskelig å bevare det velregulerte arbeidslivet vi er vant til. Skal vi få mange flyktninger i jobb, må terskelen inn være lav.

Det vil lett føre til løse ansettelsesforhold og lav lønn for mange. Dette står i motstrid til et annet grunnleggende hensyn; trygge jobber med en lønn å leve av. Balanserer vi feil her, kan vi få en ny underklasse i Norge. Dette strider mot den norske modellen.

Noe av det nye som kommer, er den såkalte delingsøkonomien.Den går i korthet ut på at du ikke lenger trenger å kjøpe alt fra etablerte bedrifter, men i enda større grad kan få tilbud fra private, billigere og mer uformelt. Du trenger ikke å bestille hotellrom, men kan leie private soverom via nettet. Og hva skal du med drosje når du kan kjøre billigere via en applikasjon på mobiltelefonen som heter Uber?

Les også: Her tar NHO-sjefen Uber-bil

Det er vanskelig å se for seg hvordan alt dette skal kunne reguleres og organiseres rasjonelt. Det er glidende overganger mellom amatører og profesjonelle, mellom entreprenskap og fritidssysler. Det store spørsmålet er: Hvordan kan vi bevare tryggheten i det norske arbeidslivet, og samtidig gjøre det enklere for dem som skaper nye jobber på en ny måte?

Moderasjon lønte seg

Her kommer det såkalte bærekraftalternativet inn. Det minner mye om solidaritetsalternativet på 1990-tallet. Den gangen var verden enklere. Men også da sto Norge overfor store problemer. Det var økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet og uro.

Svaret den gang, fra fagbevegelsen og arbeidsgiverne, var et inntektspolitisk samarbeid. Enkelt forklart så godtok arbeiderne mindre lønnsøkning mot at det ble gjort mer for å redde arbeidsplasser. Staten bidro blant annet med sysselsettingstiltak og utdanningsplasser.

Resultatet var at langtidsledigheten, som har plaget andre deler av Europa, ikke fikk feste i Norge. I ettertid viste det seg også at de moderate lønnsoppgjørene lønte seg for de ansatte. Det ble lavere prisstigning enn det eller ville ha blitt, slik at kronene i lønningsposen ble mer verdt.

Dette var mulig fordi fagbevegelsen står så sterkt i Norge. LO samler forbund med medlemmer fra både private bedrifter og offentlig sektor. De som jobber i staten og i kommunene, vet at deres lønninger er avhengige av at det private næringslivet tjener penger. De som er ansatt i det private, vet at de trenger en effektiv og god offentlig sektor for å lykkes på sin kant.

Frankrike

Med andre ord: Velferdssamfunnet vårt er avhengig av en sterk fagbevegelse som ser offentlig og privat sektor i sammenheng. LO har vært styrt av smarte folk som skjønner at noen må tjene pengene for at andre skal kunne bruke dem.

Men dette er også avhengig av at LO internt opprettholder balansen mellom offentlig og privat sektor. Et problem er at offentlig sektor i Norge har økt så kraftig. Dermed har makten til de offentlig ansatte økt innad i LO. LO-leder Gerd Kristiansen kommer selv fra Fagforbundet, som tidligere het Norsk Kommuneforbund. Men hun er svært bevisst den viktige balansen mellom offentlig og privat, og hun har i kraftige ordelag refset sine egne. Hun vil ha et LO som ser helheten, og forstår sitt ansvar. Så langt ser hun ut til å lykkes i dette.

Det er ikke selvsagt at det skal være slik. Ser vi for eksempel til Frankrike, ser vi et samfunn der små, oppsplittede fagforeninger kjører sine ego-løp. Stadige småstreiker lammer store grupper. Små særinteressegrupper undergraver fellesskapet. I Frankrike har ingen egentlig overblikk, ingen tar et helhetsansvar. Derfor er det nær umulig å få gjennomført nødvendige reformer som kan sikre det franske velferdssamfunnet.

Robert Eriksson

I Norge har det vært bred oppslutning om trepartssamarbeidet; at staten skal ta med arbeidsgivere og arbeidstagere på råd, og jobbe sammen med dem i spørsmål som handler om økonomi og arbeidsliv.

Men med Erna Solbergs blåblå regjering har det kommet en ny usikkerhet. Den nylig avgåtte arbeidsminister, Robert Eriksson fra Frp, stengte ofte LO ute fra viktige prosesser. Han ga blaffen i trepartssamarbeidet. Det var dumt. Hvis staten fortsetter å melde seg ut, skal vi være takknemlige for at LO og NHO alene tar mer enn sin del av ansvaret.

Les VG-leder: Hauglies utfordringer

LO-lederen og NHO-sjefen gjør nå sin del av jobben ved å inngå et nytt, historisk samarbeid. Regjeringen bør svare med å samle det politiske Norge bak gode svar. Vi trenger det nå.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder