Prince (1958-2016): Pophistoriens største multitalent

Prince var det største multitalentet popmusikken noen gang
hadde.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Elendige nyheter, nok en gang: Prince er død.

Han ble funnet tidlig torsdag morgen i Paisley Park: Huset/studioet/eventyrlandet han bygde seg på 1980-tallet, da han var popmusikkens – ja, hele musikkverdenes – mest fascinerende og mest drøyt begavede utøver.

1980-tallet var Michael Jackson, Madonna og en topptrent Bruce Springsteen, ja visst. Men for en viss type kresen musikkfan var det Prince som eide tiåret.

INTERNASJONALE REAKSJONER: Madonna knust, Katy Perry mener verden har mistet magi

NORSKE REAKSJONER: Erna Solberg har pressekonferanse, Christer Falck kaller bortgangen «det verste jeg har hørt»

Prince hadde et antagonistisk forhold til så mangt – platebransjen, Internett, noen ganger sine egne fans. Men om det var noe han virkelig ikke utstod, var det å bli satt i bås.

Det gjald rase, det gjaldt kjønn, det gjaldt musikk.

Da han debuterte, i 1978, sa det seg liksom selv at en ung afroamerikaner var en macho R&B-, funk- eller soulartist, ferdig med det.

Prince nektet. Prince ville være alt sammen – pop, rock, new wave, psykedelia.

Det sa seg liksom også selv at et så ung artist – han var 20 – måtte bli tatt under vingene av en eller flere bransjeveteraner, og formet av andre.

Prince nektet det også.

«For You», som debuten het, var i si helhet skrevet, arrangert og produsert av artisten selv, som dessuten var kreditert for følgende:

«All vocals, electric guitar, acoustic guitar, Orr bass, bass synth, singing bass, Fuxx bass, Fender Rhodes electric piano, acoustic piano, Mini-moog, Arp String Ensemble, Arp Pro Soloisy, Oberheim 4-voice, clavinet, slapsticks, bongos, congas, fingercymbals, wind chimes, orchestral bells, woodblocks, brush trap, tree bell, hand claps, finger snaps».

Kort sagt: Prince ville gjøre alt selv.

KJÆRLIGHETEN, MUSIKKEN, KONTROVERSENE, DE UKJENTE LÅTENE: Prince er død - dette var hans liv

Om man leter etter forklaringer på hvorfor den kommersielle karrieren hans aldri ble helt det den kunne ha vært etter at 1980-tallet tok slutt, ligger det i denne egenheten, denne ekstreme uviljen til å kompromisse. Prince var aldri glad i å ta andre menneskers råd. Ikke en gang de gode.

Trøstet Norge

Så han var sta. Han var også et vaskeekte geni. Multi-instrumentalist i ordets fundamentale forstand – han ikke bare spilte alt, han spilte alt meget, meget godt.

Han kunne danse som James Brown – og det på høye hæler. Han spilte gitar som var han Jimi Hendrix’ kjærlighetsbarn. Han kunne skrive sanger i enhver stil, underlegge seg enhver sjanger.

Hva husker vi?

«Alle» som var unge på 1980-tallet vil umiddelbart peke på «Purple Rain» (1984) – filmen og platen som innebar det definitive gjennombruddet hans hos et bredt publikum. Den episke gitar- og vokalfinalen i låten med det samme navnet, er manges kjæreste minne fra det tiåret.

PROTOKOLL: Send siste hilsen – og del dine Prince-minner

De som var så heldige å se ham på scenen vil minnes ham som sin generasjons fremste liveartist: Presis, disiplinert, lekende. En artist så komplett at den mest naturlige reaksjonen når man så ham, var å le høyt. Han var bra.

Den siste gangen han gjestet Oslo, ga han to svært forskjellige konserter i Oslo Spektrum. Den første ble holdt 3. august 2011 – like etter at terroren hadde rystet Norge i grunnvollene 22. juli.

Han åpnet med «Purple Rain» i en langsom, ettertenksom gospelversjon – «feel better, feel good, feel wonderful», sang han, gang på gang. Det var trøstesang til nasjonen han spilte i. Alle som var der ble beveget.

Dagen etter holdt han en av de beste konsertene jeg noen gang har sett; en helt åndeløst briljant oppvisning med gitaristen og rockeren Prince i sentrum. Herrejemini, som han spilte. Mens han danset. På høye hæler.

Hjemme hos

Personlig kommer jeg til å huske at jeg faktisk har vært hjemme hos Prince.

Det var i 1996 – på den tiden da både medie- og musikkbransjen fremdeles hadde penger å sløse bort. Prince skulle feire sitt nye trippelalbum, «Emancipation», med en høyst sjelden pressekonferanse og en konsert i sitt hjem, Paisley Park, i Minneapolis, Minnesota.

Undertegnede tok turen, sammen med blant andre den legendariske Tor Milde og Norges største Prince-fan, Christer Falck.

Festen ble ikke helt det vi hadde håpet på. Princes daværende kjæreste, Mayte Garcia, hadde født en sønn bare noen dager i forveien. Men barnet hadde Pfeiffers syndrom, og skulle dø kort tid etterpå.

Princes store fest – som skulle markere at han var ferdig med den gamle platekontrakten sin, og nå var en ett hundre prosent fri mann og artist, og også at han hadde blitt far – ble selvfølgelig sterkt preget av tragedien. Det ble en melankolsk begivenhet for alle som var der.

Jeg kjenner på den følelsen igjen nå, her jeg sitter og til min forskrekkelse blir fortalt at artisten selv nå er gått ut av tiden, i den meningsløst unge alderen av 57.

Tapet av den lille, lilla giganten Prince er lammende.

MORTEN STÅLE NILSEN

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder