Håndverker til tjeneste

Jeg er tømrer, det mange vil kalle en snekker. En manuelt arbeidende. Vi manuelle utfører over halvparten av alt arbeid i Norge, men våre yrker nevnes sjelden når fremtiden diskuteres. Kunnskapssamfunnet ser ut til å være bygd på en akademisk grunnmur.

OLE THORSTENSEN, tømrer og forfatter av boken «En snekkers dagbok»

Men, uten oss manuelle stopper togene, det blir ikke mat på bordet, hus å bo i, veier å kjøre på, og vi har ikke noe å eksportere bortsett fra ideer og tenking. Jobben vi gjør er helt avgjørende for oss alle, og den vil være like viktig i fremtiden.

Det vi arbeider med er sjelden snakket om på måter som gir god innsikt i hvordan det er å jobbe manuelt. Kunnskapen om de manuelle fagene er liten utenfor fagmiljøene. Også respekten for arbeidet vårt er liten, og det henger sammen med den manglende innsikten. Det man ikke vet så mye om er det vanskelig å respektere.

Det er akademisk tenking og akademikere som definerer hvordan utdannelsessystemet og lovverket skal være og administreres.

Denne akademiske tenkingen passer ikke alltid så bra for oss og fagene våre. Selvrespekten vår blir også preget av blikket fra de andre, dem som ikke forstår.

Utdanningen

Det de fleste kan identifisere seg med er utdanningssystemet, vi skal alle gjennom det på et eller annet nivå. Det er et stort samfunnsproblem når det nå er over tretti prosents frafall fra yrkesfagene. For fagene er det imidlertid et større problem at utdannelsen lærer elevene for lite reelt håndverk.

Yrkesfagutdannelsen er rett og slett dårlig på å utdanne elevene til yrkene de skal utføre. Den er ikke formet av dem som kan fagene, men av teoretikere som ikke vet hva som trengs for å bli en god håndverker.

Faget mitt er ikke enkelt. Det krever mye og god kunnskap og tar tid å lære. At så mange tror at akademisk kunnskap er vanskeligere å tilegne seg, og at den er mer høyverdig enn min praktiske kunnskap, er helt uforståelig for meg. At man tror at den lange og erfaringsbaserte kunnskapstradisjonen jeg er en del av skal utvikles og formidles i akademiske former er rett og slett dumt. Det er så dumt at det er garantert å gå galt, og det er akkurat det vi ser nå med en skole som har en for ensidig teoretisk vinkling på kunnskap.

Bransjen

Entrepriseklimaet i byggebransjen gjør det i mange tilfeller umulig å drive et håndverkerfirma på anstendige og faglig gode måter. Anbudskonkurransene arter seg som en nedadgående prisspiral, der kun det siste, nederste og billigste leddet har som intensjon å utføre jobben. Dette presser lønns- og arbeidsvilkårene så hardt at vi ser mafiatilstander i store deler av det manuelle arbeidsmarkedet.

Hvordan skal jeg kunne konkurrere om jobber når konkurrentene mine baserer seg på et lønnsnivå jeg selv ikke kan leve av? Det er vondt å se folk bli underbetalt og ydmyket i bransjen min, og det ødelegger muligheten for meg selv til å ha en normal drift av firmaet mitt.

Både private og proffe kunder deltar i denne foretningskulturen, og byggebransjen bidrar selv sterkt ved utstrakt bruk av denne håndverksgrossismen. Kortsiktig fokus på pris er det som ligger i bunn for kjøp av håndverkstjenester i alle delene av markedet. Holdbarhet, faglig kvalitet og arbeidstakernes rettigheter blir ikke vektlagt når innkjøp gjøres. Pris trumfer alt.

LES: En murersønns bekjennelser

Byråkratiseringen

Byråkratiseringen av håndverksbransjen er et stort problem. Skjema- og papirjungelen vi må bevege oss i gavner ikke arbeidet, men er fin for banditter å gjemme seg i. For de store bedriftene med deres administrative avdelinger er ikke dette noe stort problem. Jeg har ingen egen administrativ avdeling med spesialister, jeg må gjøre det selv og taper i forhold til de store.

På denne måten er lovverket og byråkratiseringen sterkt konkurransevridende i favør av de store firmaene.

De store entreprenørene er viktige for samfunnet, men de fleste virkelig dyktige fagfolkene utvikles i de små bedriftene. Det er her den gode læringen foregår.

For håndverket bygges fremtiden nå, og den må bygges av håndverkerne selv i gode fagmiljøer. Det er disse fagmiljøene og fagtradisjonene som nå forsvinner som en følge av entreprisesirkuset og byråkratiseringen. Dette er derfor en større trussel mot håndverkfagene enn det som skjer i utdanningssystemet. Det vi erstatter de gode småfirmaene med er rett og slett dårligere, mindre mangfoldig og mindre kompetent.
Dette truer kompetansen i hele fagområder.

LES: Ikke alle skal med

Anstendighet

Vi må ha et anstendig arbeidsliv for alle ellers vil folks holdning til arbeid ødelegges, og vi får et arbeidsliv som er preget av kamp og egeninteresser.

Hver enkelt som opplever å blir behandlet uten respekt i jobben mister noen viktige drivkrefter i arbeidshverdagen. Dette gir liten lojalitet til eget arbeid og faget man utfører. Hvorfor skal man ha yrkesstolthet når man blir sviktet av yrke sitt? Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i en slik opplevelse, men det gjelder spesielt i de manuelle yrkene. Denne utviklingen fører også til et mindre effektivt arbeidsliv for næringslivet.

Et arbeidsliv med en lavklasse som utfører manuelle oppgaver vil gi oss et helt annet samfunn enn det de fleste ønsker. Det er denne tanken vi må holde fast ved, at vi ønsker oss et samfunn der vi alle kan gå til arbeidet med verdighet slik at vi kan gjøre en god jobb.
Det er kun mulig dersom tømreren og alle andre manuelle får være med. Vi må komme til orde, og vi må få mer innflytelse over våre egne fag.