Den absurde debatten om hijab, del 2

Hvor er religionsfriheten når barna påtvinges hijab fra de er små?

INGALILL SANDAL og MINA BAI, LIM

I innlegget datert 16.12. skriver høgskolelektor Tony Burner og førsteamanuensis Heidi Biseth at det må være plass for ulike levemåter og tolkninger i et mangfoldig samfunn. De mener det er problematisk å peke ut ett religiøst symbol, hijab, og ikke i så fall undersøke utfordringene med alle.
Deres påstand om at Norge ikke kan sammenlignes med Tyrkia, fordi Tyrkia er en sekulær stat i motsetning til Norge blir en bortforklaring. Til tross for statskirke har Norge en langt høyere sekuleringsgrad og et mindre religiøst samfunn enn Tyrkia, som forbød hijab på universiteter i sin tid.

De avslører tidlig en navlebeskuende holdning når de skriver: «Vi opplever at hijab i bunn og grunn handler om at vi er ukomfortable når vi ser noen som er annerledes enn oss (…)»

De reduserer barnehijab til at «…det handler rett og slett om å akseptere ulike måter folk velger å innrette livet sitt på (også for sine barn).»
De trekker inn Barnekonvensjonen i debatten. Barnekonvensjonen sier i Art 14. 1. at «partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.»

Hvor er religionsfriheten når barna påtvinges hijab fra de er små?

Biseth og Burning sier at å fjerne hijab fra barneskolen vil polarisere muslimer enda mer. Vi tror det motsatte. Å fjerne hijab fra norske skole vil virke inkluderende. Noe som er nødvendig i en tid med økende tendenser til ghettofisering og parallellsamfunn.

De beskylder LIMs Sylo Taraku for ikke å jobbe for mangfold når han argumenterer mot hijab på skolen. Det er å snu alt opp ned. LIM jobber for mangfold, demokrati, likestilling og individets valgfrihet. Hijab på barn representerer det motsatte. For at vi skal ha et tolerant og mangfoldig samfunn, kan vi ikke la religiøse dogmer påvirke det offentlige rom i for stor grad. Hijab er mer en kontrollmekanisme over jenters seksualitet og kropp, enn religion. Hijab er et symbol på patriarkalsk kultur, en avstandtagen til vårt moderne samfunn. Hijab forteller om ærbarhet og krever en viss jenteoppførsel.

Å sammenligne hijab med en julegudstjeneste holder ikke. Julefeiring er en eldgammel tradisjon i Norge, som ikke har betydelig innvirkning på deltakernes liv.

Hijab representerer alt for ofte holdninger som ikke er forenlig med vestlige og sekulære verdier. Patriarkat og kontroll skal ikke pådyttes små jenter på skolen, der de skal lære å tenke selv og ta egne valg i livet. Hijab på små jenter er et tydelig signal om at disse jentene ikke har like mange valg som andre jenter.
Farhad Qureshi, lederen av IslamNet, som mener homofile og ikke-troende bør straffes med døden, sier i Aftenposten at hijab er et konsept om å kle seg «sømmelig». Det er nettopp dette grunnlaget som er problematisk. En liten jente skal ikke forholde seg til voksnes definisjon av sømmelighet.
Artikkelskribentene er enige om, at dersom foreldrene tvinger hijab på barna, er det problematisk. Spørsmålet er hvordan tvang skal oppdages når barna er så små. Målet med hijab er å gjøre jentebarn lydige og hindre senere opprør i puberteten, samt å fjerne deres religionsfrihet.

I stedet for å forsvare en patriarkalsk kontrollmekanisme, burde vi støtte den kampen mange kvinner i Midt-Østen har mot hijab og undertrykking. Som den iranske journalisten Massih Alinejad, som er ansvarlig for den suksessrike internasjonale Facebook-kampanjen «My Stealthy Freedom», der kvinner i Iran tar av seg hijaben på Facebook. Hun ble påtvunget hijab som barn og det tok henne seks år med lue før hun klarte å befri seg fra et hemmende plagg. Vi må heller ikke glemme at tusenvis av jenter demonstrerte mot hijab i Teheran i 1979. De tapte sin kamp.
Ulike levemåter innen religion og kultur er akseptabelt så lenge det ikke kolliderer med likestillingsverdiene våre, men hijab er ikke bare et tøystykke. Hijab på små jenter representerer verdier og mekanismer som ikke er forenlig med et fritt, moderne samfunn.