Kommentar

Betlehem er ingen idyll.
Betlehem er brutal virkelighet.

BETLEHEM (VG) Julen kan ikke komme tidlig nok for Betlehem. Innbyggerne venter på turistene som skal komme og redde deres økonomi. De venter på noe mer, et nytt under.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

At okkupasjonen en dag tar slutt. At muren rives. At det blir fred. De får ikke den gaven til jul, heller ikke i år. Mange gir opp å vente. Kristne i Betlehem forlater sin fødeby.

Frontlinjen

Et gigantisk, glitrende og kunstig juletre står foran Fødselskirken, som først ble oppført i 327, senere ødelagt, gjenoppbygget og nå gjenstand for omfattende restaurering med palestinske myndigheter som byggherre. En krybbe er satt opp med julebudskapets hovedpersoner gjengitt i naturlig størrelse.

LES OGSÅ KOMMENTAREN:Da Jesus ble flyktning

Betlehem er hjemstedet for vår jul og likevel så fjernt fra vår julestemning med nisser, julebord og hygge. Betlehem er ingen idyll. Betlehem er brutal virkelighet. Ved krybben holdes politiske appeller. Byen er i frontlinjen i en fastlåst konflikt. På Betlehemsmarkene, der englene sang om fred på jorden, er det bygget en høy mur som skiller palestinere fra israelere.

Jeg har besøkt Betlehem mange ganger de siste 30 årene. Jeg har aldri opplevd Betlehem i fred, bare i fravær av krig. Neste år er det 50 år siden seksdagerskrigen som innledet Israels okkupasjon av Vestbredden. Som følge av Osloavtalen overtok palestinske myndigheter kontroll over byen i 1995.

Gravfølge

Det hellige sted som trekker all verdens mennesker til Betlehem er Fødselskirken, bygget på Jesu fødested. Da tegneren og jeg kommer inn i kirken, møter vi et stort gravfølge som går i syngende prosesjon bak en åpen kiste.

En 85 år gammel butikkeier er død. Nok et medlem av Betlehems minkende skare av kristne er borte.

– En god mann, med omtanke for alle, sier en yngre slektning om den avdøde. Vi møter ham utenfor kirken. Så forteller han om hvor vanskelig det er å overleve i denne byen. Selv tjener han knapt nok til å gi sine barn mat.

Betlehem var en kristen by, men de siste tiårene er muslimene kommet i et klart flertall. De vi møter oppgir gjerne harde økonomiske tider og Israels okkupasjon som årsaker til at mange reiser. De velger ikke å snakke om et annet faresignal, den økende oppslutning om radikale islamistiske grupper. Men det bidrar til uroen.

– Mange vil reise. De vil at deres barn skal vokse opp i trygge og sunne omgivelser. Men jeg betrakter de som reiser som svake. Vi er under okkupasjon, men vi må bli værende. Vi har våre kors å bære, sier Lucy Talgieh som vi møter i WIAM senteret. Den frivillige organisasjonen i Betlehem arbeider for likestilling, konfliktløsning og demokrati.

Katolske Talgieh sier de kristne er en svært viktig del av det palestinske samfunn, blant annet fordi mange av skolene og sykehusene drives av kristne.

– Vi er denne jordens salt. Vi er ikke så mange, men vår innflytelse er stor. Kirkene gir håp til de unge. Gir de muligheter for utdannelse og arbeid. Hjelper de med å finne hus. Alt i forsøk på å få dem til å bli.

Palestinske kristne sier de ofte føler seg glemt av omverdenen, ikke minst av kristne i andre land. Etter et foredrag i USA, ble Talgieh spurt om når hun var blitt omvendt til kristendommen. Hun som representerer etterkommerne av de første kristne og et ubrutt 2000 år langt nærvær i dette landet.

– Kristne bør komme for å se, for å prøve å forstå vår situasjon. Mange reiser hit bare for å se fortidsminner. De bør besøke de levende steinene, ikke bare de døde. Vi er de levende steinene, sier Talgieh, med referanse til Peters første brev i Det nye testamentet, hvor de kristne beskrives som «levende steiner som bygges opp til et åndelig hus».

Men mange kristne i vestlige land er så opptatt av å vise solidaritet med Israel, at de ikke ser sine trosfeller blant palestinerne.

LES OGSÅ KOMMENTAREN:Kampen mot kristendommen

Kreativ motstand

I Dar-Annadwa internasjonale senter møtes representanter for Betlehems mange kirkesamfunn denne kalde desemberkvelden til årets Kairos konferanse. De ønskes velkommen med en hilsen: For syv år siden ga vi uttrykk for vårt palestinske håp om fred, tro og kjærlighet. Vi er her fortsatt.

Det handler om det kristne palestinere omtaler som kreativ og ikkevoldelig motstand. Kairo-dokumentet som ble undertegnet av kirkeledere 11. desember 2009 er som et rop til verdenssamfunnet. Militær okkupasjon er en synd. Både den okkuperte og okkupanten trenger frigjøring. De ber om rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker i området.

Det virker naivt i møte med dagens virkelighet. Det er ingen fredsprosess. Fiendebilder males med bred penn. En brutal, sekterisk krig raser i nabolandet.

Hvem kan tro på fred, i Midtøsten og på jorden?

I Dar-Annadwa tenner de kristne lys og synger, som på trass. Betlehem har sett undere skje før. Og noen må bevare troen.

LES OGSÅ:Terror mot kristne

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder