Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Britenes lange farvel

Forholdet har aldri vært kjærlig. Likevel har det overlevd alle kriser i 40 år, inntil britene selv fant ut at de hadde fått nok. I dag starter det bitre skilsmisseoppgjøret.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Det blir ingen enkel affære når britene skal forlate EU. Statsminister David Cameron ankommer Brussel for å orientere de 27 andre EU-lederne om utfallet og konsekvensene av folkeavstemmingen på torsdag. Etter middagen må Cameron takke for seg og reise sin vei. Toppmøtet fortsetter uten ham.

Takk for nå

Seperasjonen er et faktum og mye vil bli sagt i Brussel om hvor vanskelige og gjenstridige britene er, iblandet litt sorg over det som var, og en betydelig uro over tidsånden i Europa. Det er ikke bare britene som er lei og vil flytte ut. Slike følelser deles av mange på kontinentet og det skremmer selvsagt regjeringssjefene i Brussel.

Det er også irritasjon over at Cameron ikke allerede i dag leverer inn skilsmissesøknaden, i form av å aktivere artikkel 50 i Lisboa-traktaten.

Når britene først vil ut ønsker EU å avslutte forholdet raskt, slik at de gjenværende 27 kan konsentrere seg om å redde unionen. Cameron sitter på oppsigelse, men har ikke til hensikt å forhandle om utmeldelse. Og seierherrene i Brexit har det heller ikke travelt. En ledende forkjemper, Boris Johnson, skrev i et avisinnlegg i The Telegraph at det ikke haster å ta farvel, og at endringene i forhold til EU vil skje stille og rolig.

Det er lov å ønske seg et harmonisk brudd, men det er ikke britene alene som dikterer betingelsene for seperasjonen.

Reservert partner

Britenes forhold til EU er mildt sagt komplisert, og de har alltid vært en partner med reservasjoner. De ble aldri med i Schengen-avtalen om felles grensekontroll og passfrihet. De ville heller ikke oppgi sitt pund i bytte mot euro.

Da Cameron i 2011 la ned veto mot EUs redningspakke for euroen kalte avisen The Telegraph det for den verste splittelsen i det europeiske fellesskapets 54 år lange historie og Der Spiegel skrev «Bye, bye Britain. Det ble et langt farvel, men sist torsdag vant de britiske euroskeptikerne den endelige seier. Nå er det ingen vei tilbake.

Jeg husker godt toppmøtet i Brussel like før jul i 2011. Da Cameron forsøkte å håndhilse på president Nicolas Sarkozy gikk franskmannen kjølig forbi.

- Det er ikke lett å være i et rom der folk presser deg til å undertegne fordi de sier det er i vår alles interesse, sa Cameron etter 11 timers harde forhandlinger og langt på overtid.

Pengene tilbake

Cameron var ikke til å rokke. Han minnet et øyeblikk om tidligere statsminister Margaret Thatcher som i 1984 slo i bordet og ytret de berømte ordene: Gi meg pengene mine tilbake! Hun oppnådde med dette å redusere britenes innbetaling til EU. Eller om Tony Blair som i 2005 røk sammen med Frankrikes president Jacques Chirac i et uforsonlig oppgjør om hvordan EU skulle finansieres.

Frankrike og Storbritannia er gamle rivaler, noe som ofte er kommet til syne på EU-toppmøter. I 1960-årene beilet London til det daværende EF, men to ganger la Frankrikes president Charles de Gaulle ned veto mot britisk medlemskap.

12 år etter den første medlemskapssøknaden lykkes britiske diplomater med å blidgjøre Frankrike tilstrekkelig til at de i 1973 ble sluppet inn. Beslutningen var omstridd i Storbritannia, men ikke mer enn at 67 prosent senere sa ja til medlemskap.

Veien ut

Artikkel 50 i Lisboa-traktaten beskriver hvordan medlemsland kan finne nødutgangen ut av EU. Det første som må skje er at Det europeiske råd, toppmøtet i EU, mottar en notifikasjon om at et medlemsland vil benytte artikkel 50. Først da kan forhandlinger starte om utmeldelse og landets fremtidige forhold til EU. To år senere skal prosessen være avsluttet, hvis da ikke begge parter er enige om å forlenge fristen.

Den britiske folkeavstemmingen var ikke bare et nei til EU. Resultatet førte til at det konservative parti må finne en ny statsminister, det utløste et opprør i opposisjonspartiet Labour og drev skottene på leting etter en vei for å bli i EU.

Igjen er det Frankrike som legger størst press på Storbritannia. De ønsker en rask skilsmisse. Utenriksminister Jean-Marc Ayrault sa i helgen at det ikke var noen grunn til «å leke katt og mus». Tysklands forbundskansler Angela Merkel uttrykte seg mer forståelsesfullt: Dette trenger ikke å bli stygt. Hun vil gi både britene og EU mer tid til å fordøye konsekvensene av folkeavstemmingen.

Brussel foretrekker å se på dette som en britisk krise. For EU-motstandere i alle land er britenes nei heller et uttrykk for at Brussel har tapt og at hele prosjektet står for fall. På dette toppmøte må EUs gjenværende 27 land derfor forsøke å forsterke fundamentet for unionen. Nå kan reparasjonsarbeidet iverksettes uten britiske reservasjoner.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder