TO DAGER FØR: Politiet hentet ut dette bildet av massedrapsmannen Mohamed Bouhlel fra hans mobiltelefon. Bildet ble tatt to dager før angrepet på strandpromonaden i Nice. Foto: FRANSK POLITI / TF1

Debatt

Bare en gærning?

Ekstremisme kommer ikke fra et vakuum, og skjer heller ikke i et slikt. Ikke i Norge. Ikke i Nice.

Øyvind Strømmen, nyhetsredaktør, Hate Speech International

«Guds gærning eller bare en gærning», spurte den belgiske storavisen De Morgen forleden dag, med henvisning til Mohamed Bouhlel, gjerningsmannen bak det blodige lastebilangrepet i Nice.

Ikledd ideologi

Spørsmålet er ikke tilfeldig: Så langt er det flere deler av Bouhlels historie som simpelthen passer dårlig sammen med vårt bilde av ekstreme islamister. Han skal ha hatt flere elskere, av begge kjønn. Han drakk alkohol og spiste svin, også under ramadan. Fransk-tunisiske Bouhlel hadde problemer i familielivet. Hans personlige historie inkluderte angivelig også psykiske problemer. På den andre siden finnes det spor – blant annet fra Bouhlels mobiltelefon – som indikerer kontakt med ekstreme islamister i forkant av angrepet, et angrep som ser ut til å ha vært planlagt.

Øyvind Strømmen Foto: Knut Erik Knudsen VG

Den selverklærte islamske staten har også tatt på seg skylden. Ifølge den franske innenriksministeren Bernard Cazeneuve ser det ut for at Bouhlel ble radikalisert i løpet av en svært kort periode.

En av Frankrikes fremste terrorforskere, sosiologen Farhad Khosrokhavar mener imidlertid at selv ordet «radikalisering» er misvisende, og at Bouhlel ikke passer inn i dette mønsteret. I flere intervjuer har Khosrokhavar istedenfor pekt på det han kaller et «psykopatologisk perspektiv», der mennesker som sliter kan velge å begå massedrap, og å ikle dette en ideologisk motivasjon.

Eksklusjon

Debatten kan kanskje låte kjent. Etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya for fem år siden herjet det også her til lands en debatt der ideologi ofte ble satt opp mot psykologi, eller rettere sagt: mot galskap. Ulikt tilfellet Bouhlel var det ingen velkjent terrorgruppe som tok på seg skylden for Breiviks terrorangrep. Istedenfor var det ham selv som pekte på en gruppe påståtte tempelriddere, et nettverk av likesinnede som etter alt å dømme først og fremst eksisterte i hans eget hode. Slik sett var det kanskje lettere å forklare 22. juli som simpelthen en gal manns verk, og som handlinger løsrevet fra en bredere ideologisk eller politisk sammenheng. Men ikke minst: Det var mer komfortabelt. Det var lettere å se på Breivik som den ensomme gale enn å se på ham som, for å sitere Åsne Seierstads boktittel, «en av oss».

Terrorangrepene i Nice kan imidlertid vise oss hvorfor det er uklokt å betrakte terrorangrep – eller selv mer vanskelig plasserbare udåder, som skolemassakre – simpelthen som naturkatastrofer.

Det minner selvsamme Khosrokhavar oss også på å i en nylig artikkel i New York Times. Khosrokhavar mener nemlig at angrepet stiller oss ovenfor et grunnleggende spørsmål, og det uavhengig av hvorvidt Bouhlel faktisk agerte på den selverklærte islamske statens vegner eller bare var en «loner» som hadde sporet av, og som lånte gruppens jihadistiske symboler. Spørsmålet er: Hvorfor så mange angrep av denne typen i nettopp Frankrike? Svarene på akkurat dét er mange og kompliserte. Khosrokhavar fremhever selv hvordan Frankrike ikke har vært i stand til å løse problemer med økonomisk og sosial eksklusjon, problemer som har bidratt til å gi den jihadistiske ideologiens selgere bedre såjord i franske forsteder enn de har de fleste andre steder i Europa.

Sammensatt

Men Khosrokhavars spørsmål viser oss et annet viktig poeng. Ekstremisme kan ikke sees på løsrevet fra samfunnet rundt. Heller ikke gjerningsmenn som har dyptgående personlige problemer eksisterer i et vakuum. Det er kanskje grunn til å stille spørsmål ved hvor ideologisk overbevist Bouhlel var, men det er ingen tvil om at den islamske staten allerede har tatt ham til sitt bryst. Deres ideologi gjør Bouhlel til noe annet enn en mentalt ustabil mann med personlige problemer. For dem var hans galmannsferd gjennom folkemengden en heltegjerning. Og om du lurer: Dessverre finnes det også dem som betrakter Breivik som en helt.

Altfor mange debatter om ekstremisme – og om terrorisme – har blitt enten-eller-debatter. I virkeligheten er all ekstremisme et sammensatt fenomen. Når man skal fortelle historien om hvordan en massedrapsmann rammet feiringen av den franske nasjonaldagen i Nice, må man ta høyde for at den historien handler om både ideologi, psykologi og sosiologi.

Vi er ikke ensomme øyer, vi mennesker. Og det er ikke terrorister heller.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder