SLÅR TILBAKE: – Vi har aldri hatt inntrykk av at Kjetil Rolness rent faktisk har tatt seg bryet med å lese den lille boken vi har skrevet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Line Møller VG

Debatt

Rolness og rasismefornektelser

Knappe to år etter utgivelsen av vår bok Hva er rasisme på Universitetsforlaget begynner vi etter hvert å bli ganske vante med at Kjetil Rolness skyter både lavt, upresist og kunnskapsløst i vår retning.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

SINDRE BANGSTAD, forsker II, KIFO
CORA ALEXA DØVING, seniorforsker, HL-Senteret

Rolness’ siste angrep i kronikken Rasisme – her, der og overalt er i så måte ingen nyhet.

Sindre Bangstad.

VG skal ha stor honnør for at de i sin serie om hverdagsrasisme tar opp dette temaet med utgangspunkt i erfaringene til intervjuobjekter med minoritetsbakgrunn.

Når dette er prisverdig, er det fordi man særdeles ofte i Norge fortsatt opplever at det nettopp ikke er personer med minoritetsbakgrunn – som i henhold til alt vi vet om hvem som rammes av rasisme her til lands langt oftere opplever det på kroppen enn, si, – aldrende hvite menn fra den øvre middelklasse i Ullevål Hageby – som uttaler seg om rasisme. Hvis Rolness tviler på hvem som har definisjonsmakten, kan han raskt og enkelt telle over hvem det var som ytret seg på kronikkplass i VG i debatten om Thomas Knarviks rasistiske do-tegninger.

Stråmenn

Det kan faktisk være en fordel å sette de som er direkte berørt av rasisme i fokus når og hvis man ønsker å si noe om faktiske erfaringer med rasisme. Også fordi hvite menns fornektelser og bagatellisering av rasisme – for ikke å nevne aktive medvirkning til den – har en usedvanlig lang historie – også i Norge.

Cora Alexa Døving. Foto: HL-senteret

Her er Rolness selv et utmerket case in point, siden det var han som frontet Knarviks karikaturer på sosiale medier, og siden han fortsatt spiller en sentral rolle i Knarviks fanklubb på Facebook. Rolness later til å være særdeles fortørnet over at Bangstad velger å karakterisere Knarviks apetegning av Ali Esbati som rasistisk. Det demonstrerer dessverre bare hvor svake Rolness egne kunnskaper om den sentrale rolle dehumaniserende karikaturer har spilt i moderne rasisme, og hvor sviktende hans egen dømmekraft er med hensyn til å vurdere hvorvidt noe kan klassifiseres som rasistisk eller ikke.

Rolness har som vanlig mange stråmenn i sin kronikk, og om oss heter det interessant nok at «Bangstad og Døving…har gjort det til sitt spesiale å utvide rasismebegrepet til å omfatte det meste av kultur- og religionskritikk, særlig når den rammer muslimer.»

Vi har aldri hatt inntrykk av at Rolness rent faktisk har tatt seg bryet med å lese den lille boken vi har skrevet. Ved forrige korsvei var hans omtale av den basert på noe han hadde funnet på den salafistiske ungdomsbevegelsen IslamNets nettsider, og hensikten selvsagt å knytte oss til bevegelser vi på ingen måte har noen sympatier for og som vi i boken eksplisitt kritiserer.

Men hvis Rolness hadde lest boken, ville han selvsagt oppdaget at vi der klart og tydelig understreker behovet for å sondre mellom legitim og nødvendig religion- og islamkritikk, og rasisme. Vi understreker også i boken (side 96-97) at kritikk av konservative kjønnspraksiser og menneskerettighetsbrudd i land som Saudi-Arabia og Iran og i islamistiske bevegelser samt blant salafister som IslamNet på ingen måte er å anse som verken islamofobe eller rasistiske. Ei heller anser vi begrepet «islamisering» som rasisme, slik Rolness hevder. Rolness fortsetter med å hevde at setningen «Vi har demokrati i Norge, du må ta av deg den jævla hijaben» ifølge Døving er rasistisk. I boka Hva er rasisme (side 11) er denne setningen tatt med som et av flere eksempler fra twitterlenken #norskrasisme fra 2014.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

«Islam-kritikk»

Den inngår altså som et eksempel på hvordan unge mennesker i Norge uttrykte sine erfaringer med det de mente var rasisme, og ikke som del av noen rasismedefinisjon. Men vi har jo etter hvert forstått at Rolness slett ikke er interessert i å lese eller forholde seg til det vi faktisk har skrevet. Når det er sagt, burde man etter hvert kunne forvente at Rolness ville ha fått med seg at ikke rent lite av det som på den ytre høyrefløyen i norsk politikk utgir seg for å være ‘islamkritikk’ i vår tid har sterke innslag av både biologisk og kulturell rasisme. Og det har vi faktisk domsavsigelser i norske rettsinstanser som bekrefter at det er: Agder Tingrett frifant i mars 2015 en imam fra Kristiansand for æreskrenkelser for å ha referert til Arne Tumyr og SIAN som ‘rasistiske’.

At slike syn har faktiske konsekvenser for det vanlige norske borgere opplever av rasisme og diskriminering bekreftes til fulle av det faktum at SIAN-medlemmet Merete Hodne nylig er dømt for diskriminering av en ung muslimsk kvinne i to rettsinstanser.

Skulle Rolness være interessert i å sette seg inn i dette, har en av oss (Bangstad) nylig publisert den mest omfattende gjennomgangen av SIANs retorikk om islam og muslimer som finnes i tidsskriftet Journal of Muslims in Europe.

I SIAN-kretser omtaler man blant annet regelmessig islam som «en kreftsvulst» og som «verre enn nazisme», samtidig som man snakker om muslimers «Allah-infiserte hjerner som må desinfiseres med salmiakk.» Konklusjonen om at europeisk rasisme bare unntaksvis har dreid seg om ‘rase’, biologi og hudfarge er sentral i internasjonal rasismeforskning fra senere tid. Det er også et særdeles veletablert funn rasismeforskningen siden 1980-tallet at den kulturelle rasismen i stor grad har erstattet den biologiske rasismen. Både norsk og internasjonal lovgivning på feltet har også lenge tatt høyde for at rasismen på langt nær lar seg begrense til ‘biologi’ og ‘hudfarge’. Straffelovens § 185 Om Hatytringer samt FNs rasediskrimineringskonvensjon av 1965 er gode utgangspunkt for enhver som måtte være interessert i fakta her.

Når vi overfor VG har bekreftet at «det finnes lite forskning på rasisme i Norge, og at det derfor er vanskelig å si noe helt presist om utviklingen», erklærer Rolness med brask og bram at vi da «ikke lenger uttaler oss som forskere.»

Nå er det et hevdvunnet prinsipp at man som forsker ikke bør være for kategorisk, men heller ta forbehold, når dataene ikke strekker til for bastante slutninger. Det vi er blitt spurt om her er utvikling over tid hva angår utbredelse og omfang av rasisme i Norge – og vi har altså her formulert oss forsiktig og med forbehold, slik forskningsetikken på dette feltet faktisk råder enhver forsker til å gjøre. Det er i denne sammenheng også verdt å nevne at en viktig grunn til at vi har manglende forskningsdata på dette feltet er at det kun fem år etter Breiviks terrorangrep knapt nok er bevilget en eneste krone til uavhengig forskning på rasisme her i landet. Det gir grunn til nokså alvorlige bekymringer knyttet til den manglende forskningspolitiske viljen til å erkjenne at rasisme er og forblir et samfunnsmessig problem med betydelige konsekvenser for de som rammes av den.

For øvrig: hvis Rolness og andre skulle være i tvil om at muslimer er særlig utsatte for rasisme i vår tid, anbefales en aldri så liten kikk på rapportert hatkriminalitet i Oslo politidistrikt fra 2015.

Tilslutt: det finnes selvsagt overhodet ingen forskning som kan bekrefte Rolness fantasifulle påstand om at «rasisme skapes gjennom alt snakket om det.»

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder