KOSTBART: - I 2010 brant den tidligere lederen av Venstrepartiet og talsperson for Feministisk Initiativ, Gudrun Schyman, 100 000 svenske kroner i protest mot lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Og ja, det ga oppmerksomhet, skriver kronikkforfatteren.
KOSTBART: - I 2010 brant den tidligere lederen av Venstrepartiet og talsperson for Feministisk Initiativ, Gudrun Schyman, 100 000 svenske kroner i protest mot lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Og ja, det ga oppmerksomhet, skriver kronikkforfatteren. Foto:Jan Erik Henriksson,AFP

Kronikk: Hvem brenner 100 000 i år?

debatt
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Sveriges største politiske samling, «Almedalsveckan», starter i dag. Svenske politikere skyr ingen midler for å
vinne oppmerksomhet i innspurten til riksdagsvalget.

Claes Arvidsson, forfatter og mangeårig kommentator og lederskribent i Svenska Dagbladet. Bosatt i Norge.

I dag innledes «Almedalsveckan», «årets politiske happening», i Visby på Gotland. Mer enn 3000 arrangementer står på menyen i år, med partiledernes taler som tilbakevendende hovedrett. Det som også gjentar seg er diskusjonen om selve fenomenet. Er Almedalen en slags demokratifest eller er det snarere en betalt ferieuke for eliten?

Svaret er vel begge deler.

Det blir fokus på politikk, økonomi og samfunn under ferietiden. Det gis også mulighet for drive nettverksbygging. Men det er også veldig mye rosévin som flyter fritt i Almedalen.

Det sies at det var Olof Palme som skapte tradisjonen med partiledertalene i Almedalen.

Ingenting kan bedre illustrere at det er seierherrene som skriver historien, de var nemlig to om det. Sommeren 1968 talte også den daværende industriministeren Krister Wickman i Almedalen. Wickman var også inne i bildet som mulig etterfølger til Tage Erlander, men det var Palme som ble valgt året etter. Exit Wickman ut av Almedalshistorien.

Kostbar kamp om oppmerksomhet

Siden den gang har Almedalen blitt et mega-event. Men det har tatt tid. Så sent som i 1998 ble det bare avholdt seks seminarer og først 2008 var samtlige av partilederne på plass i Almedalen. Utviklingen ble drevet fremover av en underliggende følelse av at hvis man ikke er med i Visby, så eksisterer man ikke. Den triste konklusjonen for små organisasjoner med perifere interesser er at PR-utbyttet som oppnås, som følger innsatsen med dyre budsjett i beregningen, er av det det marginale slaget og kan snarere fremkalle en lett depresjon. Da kan det hjelpe med et glass rosévin. Eller så får man finne på noe.

I valgåret 2010 brant den tidligere partilederen for Venstrepartiet og Feministiskt Initiativs talsperson Gudrun Schyman opp 100000 svenske kroner. Og ja, det ga oppmerksomhet. I år er spørsmålet hvor mange milliarder av skattebetalernes penger som Feministisk Initiativ skal brenne av for å dekke regningen på for eksempel innføringen av seks timers dag med lik lønn som i dag.

På partiets program finner vi også saker som fjerning av karakterer i skolen og nedleggelse av forsvaret. I år er det dessuten ikke helt utenkelig at Feministisk Initiativ kommer inn i Riksdagen. Støtten under EU-valget holdt i hvert fall til en plass i Europaparlamentet.

Innspurt til riksdagsvalget

At det er valg til Riksdagen i høst krydrer årets begivenhet i Almedalen litt ekstra. Ut ifra meningsmålingene kommer det borgerlige regjeringssamarbeidet Alliansen ikke til å få velgernes tillit for å kunne sitte en tredje mandatperiode.

Situasjonen nå er dystrere enn den var før valget 2010. Med Fredrik Reinfeldt i spissen forsøker man å ta igjen tapt terreng gjennom å fremheve kontrasten mellom en enig Allianse og en uenig opposisjon som dessuten har stadig større fokus på farlig venstrepolitikk i rosarødgrønt format.

Samtidig har den borgerlige regjeringen nok en gang gjort «jobben» til sin hovedsak. Spørsmålet er om det holder som et positivt lokomotiv i valgkampen. For å vinne en tredje gang behøver Alliansen finne seg selv opp på nytt og da med en ny historie om et Sverige i forandring.

Arbeidsløsheten er også hovedsaken til Sosialdemokratene, noe som gjør dette valget til en slags kamp om tillit.

Dette gjelder også i kampen mellom partilederne, der velgerens tillit til Sosialdemokratenes Stefan Löfven nå har passert populariteten til Fredrik Reinfeldt. Dette gir seg også utslag i dårlige tall på meningsmålingene for Moderatene, men uansett er det politiske livet ingen dans på røde roser for Sosialdemokratene. For Löfven har ikke fått den fremgangen i opinionen som Sosialdemokratene hadde håpet på etter nedturen med Mona Sahlin og Håkan Juholt. Gladere er nok både Venstrepartiet og Miljøpartiet. Og Sverigedemokratene.

I år virker det som velgerne vil ha politikk med fart i. Ellers preges svensk politikk av to trender. På den ene siden en orientering mot midten og på andra siden en tendens mot nisjer. Alliansen har på sentrale politiske områder flyttet midten i svensk politikk til høyre. Fremfor alt har Sosialdemokratene ønsket å gjøre seg valgbare gjennom for eksempel ved å endre sin politikk fra å si nei til den borgerlige regjeringens skatteletter til å fortsatt være imot men til å ikke ville avskaffe dem. Dette gjelder også på andre områder.

Det betyr at selv med et regjeringsskifte vil borgerlige reformer fortsette.

Samtidig har trengselen mot velgerne på midten skapt rom for andre partier til å snike inn nisjepolitikk mot velgere som føler seg overgitt av sine gamle partier. Sverigedemokratene har sine innvandrere. Venstrepartiets store politiske sak er nei til profitt i velferden (et standpunkt som de deler med De Grønne og Gudrun Schyman). Mens Löfven ser uansett problemet med å stenge skoler for 300 000 barn.

Forventer rot

Almedalsuken blir bare en forpostfektning i forkant av en valgkamp med harde tak. Så hvordan kommer det til å gå? Det kan ende opp med at Riksdagen får ni partier. Det kan også resultere i at hverken Feministisk Initiativ eller noen av de borgerlige minipartiene klarer fireprosentsgrensen. I begge tilfeller påvirkes regjeringsdannelsen.

Til den kompliserte politiske beregningen finner vi også Sverigedemokratene som ingen vil sitte i regjering med, men som kan komme i en vippeposisjon. Man kan uansett regne med at det kommer til å bli rotete etter valget 14. september.

Denne artikkelen handler om