Kommentar

Den tynne linjen mellom liv og død

Av Hanne Skartveit

Ungdom løp eller svømte for livet - med kuler i kroppen. Gjennom deres historier ser vi marerittet på Utøya enda klarere.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over syv år gammel

Anders Behring Breivik traff mange flere ungdommer med sine skudd enn dem som mistet livet på Utøya. Han ønsket å drepe alle han så. Men mange av dem han traff, lurte både Breivik og døden. Noen av dem svømte med skuddskader, i det iskalde vannet, gjerne i mer enn en time.

Savnet

Vi har tidligere hørt historiene til vitner som slapp unna massemorderen uten fysiske skader. Vi har hørt fortellinger om å løpe over livløse kropper, om døde kamerater, om dødsredde ungdommer som klarte å ta vare på hverandre mens Breivik jaktet på dem alle.

Og vi har hørt om de som ble innhentet av Breiviks dødelige kuler. De som ikke kom hjem i live. Om hvor de ble funnet, hvor kulene traff dem, og om hvordan de var elsket mens de levde - og er savnet nå som de er borte.

Hull i støvelen

I dag fikk vi de første vitnesbyrdene fra dem som bare så vidt kom hjem igjen. Gjennom deres nøkterne fortellinger, aner vi dødsangsten. De forteller hvordan de fortsatte å løpe gjennom skogen etter at Breivik traff dem, uten at de helt forsto at de var skutt. Før de kjente en spiss gjenstand i låret, eller et hull i gummistøvelen.

Eller, som Lars Grønnestad, som først forsto at han var skutt da han så blod på hånden. Han var skutt i ryggen, og falt om inne i skogen. Han hadde punktert en lunge, og slet med pusten. Men han fikk slept seg under et tre, og gjemte seg der til politiet fant ham. Senere har han forstått hvordan marginene bare så vidt var på hans side.

Han forteller om lydene. Om regndråpene som bråkte da de traff bakken. Og om skuddene. Alle sammen forteller om lydene, om forsøkene på å lytte seg til hvor han var. Kom han nærmere? Kunne de puste ut et øyeblikk? Eller var det nå livet skulle ta slutt?

Tynn linje

Bare de som var på Utøya, vet hvordan det egentlig var der mens Breivik gikk rundt på øya. Når vi hører historiene deres, aner vi i små glimt hvordan det kan ha vært. Små detaljer bidrar til det store bildet. Om han som smurte jord i ansiktet for ikke å bli oppdaget. Eller om han som klamret seg til fjellveggen, og forsiktig sparket bort jord og stein for å få plass til begge føttene på den smale steinhyllen han sto på.

Ungdommene vi hørte i retten i dag, havnet på rett side av den tynne linjen mellom liv og død. Men de plages av tanken på alle dem som ikke klarte det. Bestevenner, kamerater, ungdommer de følte ansvar for. En av dem fortalte om skyldfølelsen, fordi noen av de yngste i hennes fylke ikke hadde kommet hjem igjen fra Utøya. Men hun kunne ikke stanse Breiviks kuler. Breivik er den eneste skyldige - og han føler ikke engang føle skyld for det han har gjort.

Løftet hode

Det er vondt å høre hvordan mange av ungdommene som fortalte sine historier i dag, fortsatt sliter med minnene om det som skjedde. Det de har opplevd, er bortenfor alt.

Men de vant over døden. Og de vant over Breivik. De kan møte verden med løftet hode.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder