LUND DOMKYRKA (VG) Det er høytid i Lunds nær tusen år gamle katedral. Pave Frans og den lutherske biskop Younan av Jordan og Det hellige land holder felles messe. Og det på reformasjonens fødselsdag. Noe lignende har aldri skjedd.

Akkurat denne kirken var en gang et hovedsete for den katolske kirke. I mange år, inntil erkebispesetet i Nidaros ble skilt ut i 1153 (og siden Uppsala i 1164), var Lund sentrum i Europas største erkebispedømme.

Steinhuggere fra Italia reiste den mektige katedralen. I dag anses byggverket som Nordens sidestykke til keiserdomen i Speyer, verdens best bevarte romanske kirke.

Siden skulle Lunds universitet bli ledende innen Luther-forskningen, og rett etter krigen ble Det lutherske verdensforbund (LWF) stiftet her.

31. oktober 2017 er det 500 år siden Martin Luther sjokkerte den universelle kirke med sine 95 teser om problematiske sider ved den katolske lære – og praksis, ikke minst. Datoen har siden vært markert som begynnelsen på reformasjonen.

Historisk begivenhet

Når paven befinner seg i Lund for å ta del i oppspillet til neste års jubileum, er ikke det fordi han syntes det var på tide å avlegge Sverige en visitt – det er tross alt nesten en mannsalder siden de nordiske land sist hadde offisielt besøk fra Den hellige stol.

Det er fordi selve handlingen er en fysisk og svært konkret tydeliggjøring av et ønske om at katolikker og protestanter igjen må finne sammen.

At initiativet krones med pavens tilstedeværelse og en tverrkirkelig felleserklæring om å «leggja all urett og lygn i grav», som det heter i salmen, er det viktigste som har skjedd siden – ja, reformasjonen.

De åndelige dimensjoner ved et toppmøte som det verden i disse dager bevitner, er betydelige. I domkirken i Lund i går ettermiddag var det en indikasjon i seg selv å telle religiøse hodeplagg for å annamme hvilket imperativ – statement – det er snakk om.

Uten å forringe det aspektet, er det likevel den historiske relevans, og den mellommenneskelige konsekvens denne jordiske begivenhet innebærer, som er det helt sentrale.

Storsinn

Det er en forsoningsakt ingen i hele verden har vært med på før. Pave Frans og de lutherske kirkelederne – der også vår egen biskop og preses Helga Haugland Byfuglien spiller en rolle, idet hun holder introduksjonstalen til paven – ber om forlatelse for de ugjerninger forgjengere og andre har begått.

Kommentar: Tilnærming etter 500 års kirkesplid

Pave Frans snakker om gjensidige misforståelser og at man heller enn å avvise Martin Luther må lære å takke for de gaver som reformasjonen har gitt kirken. Det er ord av storsinn og forbilledlig innrømmelse. Å være i det samme kirkerommet hvor det i sanntid skrives historie, er overveldende.

Økumenikk – interreligiøsitet – på dette nivå, handler om de små bevegelser, de symbolske tegn, og knapt merkbare semantiske forskyvninger. Det er den omforente summen av disse gester som kan flytte fjell. Ingen tror at de katolske kirkesamfunn og de protestantiske atter skal bli ett. I dag er det et større juv mellom den ortodokse østkirken og den romersk-katolske kirke enn mellom pavekirken og det store gross lutheranere.

Det er heller ikke slik at alle protestantiske kirker, bevegelser eller rene forretningsforetak, skal man tro de siste dagers Brennpunkt-avsløringer, er grunnleggende samstemte.

Les kommentaren: « Den pragmatiske pave»

Protestanter har siden Martin Luthers tid oppført seg som partiet Venstre; en menighet kan aldri bli liten nok til ikke å kunne splittes i nye retninger. I tillegg til lutheranere omfatter protestanter derfor også medlemmene av Den engelske kirke og den anglikanske kirke, de er presbyterianere, adventister, kalvinister, metodister, hugenotter, de finnes i pinsemenighetene og i en rekke andre karismatiske bevegelser.

Tilnærming

I en verden der over en tredjedel av befolkningen bekjenner seg til den kristne kulturkrets, og mer enn to milliarder mennesker globalt er medlemmer i kristne kirker og menigheter, er det likevel opplagt mer som forener enn som skiller.

Og det er særlig verdens største kirkesamfunn, det romersk-katolske med sine 1,3 milliarder tilhengere, samt det lutherske med anslagsvis 74 millioner, som gjensidig har nærmet seg hverandre de siste femti år.

VG-kommentar: «Fattig-Frans og superkjendis»

For katolikker og lutheranere er Vårherre den samme, likeså treenigheten og dåpen. Fader vår lyder likt, og bare et par ord skiller trosbekjennelsen. I Lund i går fremsa vi den katolske, ledet av den lutherske biskop Munib Younan.

Tilnærmingen har skjedd langs parallelle akser. Dels ved at lunkne lutheranere har tiltatt seg riter fra katolsk trosliv (som er noe annet enn troslære) – gjerne i form av folkelige tradisjoner som å tenne lys i gitte situasjoner; prosesjoner er blitt langt vanligere, likeså knefall, fredshilsen og ikoner. Pilegrimsvandringer foregår over en lav marsjstøvel, enten det er til St. Olavs gravkirke i Nidaros eller Santiago de Compostela og relikviene etter apostelen Jakob. Etter Madonna (artisten) er det heller ingen protestantsike foreldre som løfter et øyebryn når datteren i huset ikler seg sin fineste rosenkrans som accessoir til fest.

Nytt syn på Luther

Samtidig har antatt ubøyelige katolikker endret syn på Martin Luther; at hans mål ikke var å bryte ut for å stifte sin egen kirke, men at han ønsket en reell, opplyst diskusjon om deler av den katolske lære – en akademisk og teologisk anledning han ble nektet av samtidens pave og keiser, derfor ble kirkens enhet splittet.

Det hører så visst med til historien at avlatshandelen ble avskaffet av pave Pius V i 1567, og ved Det andre vatikankonsil – et kirkemøte for å avgjøre lærespørsmål og rettsregler, som fant sted 1962–65 – anerkjente katolikkene for første gang at den «ene sanne kirke» ikke utelukkende er deres.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det var ved denne anledning at Vatikanet aksepterte at Kristi kirke også var å finne hos de separerte brødre og søstre, noe som ble det første store steg inn i det økumeniske fellesskap.

Momentum

«Jeg vil hevde at dette er vår store, kanskje eneste mulighet, til å forene katolikker og lutheranere», sier min sidemann på kirkebenken i Lund.

Han er søramerikaner av fødsel, som pave Frans, og professor i økumenikk ved et teologisk fakultet i Valencia. At Dr. Pérez er «noen» i dette miljøet blir tydelig idet pavens prosesjon nærmer seg plassene våre ved midtgangen i katedralen, og flere i gruppen rundt Jesu Kristi vikar nikker smilende til ham. El papa også. Et par hender møtes for å hilse.

«Det er sterke motkrefter i sving, men de som jobber med paven om disse spørsmålene, vet at vårt momentum er nå. Han blir 80 i desember. Han er ingen ungdom lenger. Ikke noe av dette ville skjedd uten ham. Det er talende at det var Frans som også initierte kontakt med Den russisk-ortodokse kirke, og traff patriark Kirill tidligere i år. Det var første gang på 1000 år at kristenhetens øverste ledere møttes», sier professor Andrés Pérez.

Så legger han til:

«Katolikker og protestanter er ikke det samme. Men vi står for det samme. Det er det vi må anerkjenne».