Foto:Tegning: ROAR HAGEN,VG

Kommentar

Kommentar: Hundre og ett ute for topartisystemet

WHITEHALL, LONDON (VG) Om hundre dager har britene valgt nytt parlament, og tatt farvel med sitt historiske topartisystem.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Helt siden 24-åringen William Pitt ble landets yngste statsminister i 1783, har øyriket vært delt i to politiske leire: Før dagens Labour (Arbeiderpartiet) så dagens lys i 1900, gikk den røde streken mellom det konservative Tory-partiet og Det liberale partiet, forløperen til dagens Liberal-demokrater.

Den første Labour-statsminister var partigrunnleggeren Ramsay MacDonald. Fra 1924 til -35 ledet han tre britiske regjeringer.

De siste hundre år har Tory- og Labour-statsråder byttet på å flytte inn og ut av departementene her i Whitehall, Londons regjeringskvartal. I 1951 samlet de to partiene til sammen 97 prosent av stemmene. I 2015 er hundre og ett ute.

Målinger før parlamentsvalget 7. mai tyder på at de britiske søsterpartiene til Høyre og Ap kan oppnå 65 prosent. Nigel Farages uavhengighetsparti UKIP, De grønne og regionale separatister ser ut til å hanke inn resten.

Konservativt land

Selv Westminster rystes av det politiske opprøret i Europa. Kontinentet er ikke lenger isolert, slik det het i den anekdotiske avisoverskriften da tykk tåke senket seg over Den engelske kanal.

Fløypartier og populistbevegelser som har omdisponert det politiske landskapet i mange europeiske land etter krigen, har aldri slått rot i øyriket. Dels skyldes det et valgsystem som de to største partiene har sett seg tjent med å bevare. Men den britiske sjel er heller ikke en som etterspør revolt og uorden i rekkene.

Britiske statsministre har hett Disraeli, Gladstone, Chamberlain, Churchill, Attlee, Eden, Macmillan, Wilson, Heath, Thatcher, Major og Blair – og sånn er det!

Ja, også han nye.

Uforutsigbart valg

Men løpet er snart kjørt for David Cameron, skal vi tro meningsmålerne. Etter ham kommer enten syndfloden eller Ed Milliband. Bookmakerne tilbyr like odds for begge partilederne. Jeg skriver med hensikt engelske velgere. For regionpartiene har fått ny selvtillit. Det er noe av problemet her.

Det skotske nasjonalistpartiet (SNP), som både Labour og de konservative hadde ignorert inntil det gamle kongedømmet i nord plutselig reiste seg igjen, kan bli avgjørende for den som tenker å flytte inn i Downing Street. Sekkepipen har fått en annen lyd.

«Fragmenteringen av britisk politikk gjør 2015-valget til det mest uforutsigbare i manns minne», mener George Parker, politisk redaktør i Financial Times.

Kaleidoskopet

I sin egen avis siterer han fra Tony Blairs berømte tale, rett etter 11. september 2001: «Kaleidoskopet er omrystet». Metaforen lar seg ikke oversette ordrett, men reflekterer at situasjonen er ustabil.

Hovedsakelig skyldes det UKIPs popularitet på den engelske landsbygda. Nigel Farage appellerer til velgere som krever enkle svar på komplekse spørsmål. Verst går det utover Tory-partiet som kan komme til å miste to millioner velgere til UKIP, ifølge The British Election Study.

Men også Liberal-demokratene årelates. For visestatsminister Nick Clegg (LD) er studien en varslet katastrofe. LibDem er tradisjonelt britenes annetvalg, og proteststemmer sluses gjerne dit. I 2010 hadde LD 23 prosent av velgerne i ryggen. Halvparten av dem har forsvunnet til Labour. Resten sier de vil vurdere De grønne eller UKIP. Da står Clegg igjen med seks-syv prosent. Det overlever han ikke.

I nord kan SNP ifølge samme studie gjøre rent bord og innkassere 54 prosent av stemmene, i stor grad på bekostning av Labour. Da overlever ikke Ed Miliband heller.

Indre opprør

UKIP har i dag to medlemmer i parlamentet. Begge overløpere fra De konservative, begge «gjenvalgt» for UKIP på sitt gode navn og rykte, ikke på Farages partiprogram. Hva det går ut på, er et konfliktområde i seg selv. Bortsett fra Brussel- og innvandringsmotstand, hvor partieieren ikke er til å misforstå, har Farage og hans lokale UKIP-kandidater tilsynelatende lite felles. Faren for at UKIP skal lide samme skjebne som Beppe Grillos Femstjernerbevegelse er derfor overhengende.

Det italienske populistpartiet har rast fra 25 prosents oppslutning til så å si ingenting etter at det har gått opp for velgerne at i grillini ikke har andre svar på politiske spørsmål enn de protester Beppe Grillo til enhver tid serverer. Ti parlamentsmedlemmer og seks senatorer har meldt seg inn i de etablerte partiene, som hele M5S-bevegelsen i utgangspunktet var et opprør mot.

– Stå opp for de intolerante

I UKIP har det samme skjedd. Partiets prominente representant i Europaparlamentet, Amjad Bashir, tok denne uken et sviende oppgjør med Farages «useriøsitet» og partifellenes «amatørskap». Samtidig måtte Farage ut og forsvare sin partisekretær Matthew Richardson som hadde sagt at UKIP skulle stå opp for landets «hundre tusener intolerante».

Bare «en pub-vittighet», mente sjefen, som likevel så seg nødt til å fjerne lederen i programkomiteen da han i et mislykket forsøk på å støtte Richardson uttalte at «partiprogrammet likevel ikke var mer enn noen stikkord».

Det har han for så vidt rett i siden UKIPs såkalte manifest (partiprogram) ennå ikke er ferdig.

Det skulle presenteres i februar, men er nå utsatt i påvente av at Farage skal finne en ny politisk ideolog. Noe som også lyder som en pub-vittighet …

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder