Kommentar

Den tunge dugnadsskammen

Gratisarbeid fra foreldre har lenge skapt underverker for barn og unge i idretten. Men hvor mye er det rimelig å kreve av dem som ikke kan eller vil være frivillig?

Publisert:
iconDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Det er lett å bli moralsk forarget når idrettsledere slår alarm om at det er blitt vanskelig å få nok foreldre til å ta tak på fritiden.

Fy, så fæle gratispassasjerer på andres dugnadsinnsats!

Men spørsmålet blir fort mer sammensatt om vi ser et større bilde enn det som ofte kommer til overflaten i debatten. 

Kanskje skal vi være litt varsomme med å påføre foreldre skamfølelse for at de ikke alltid kan ta i et tak.

Dugnad står sentralt i norsk idrett. Her ryddes det opp etter femmila i Kollen.

Selvsagt finnes det noen egotrippende snyltere, men det er grunn til å tro at den gjengen ikke er så innmari stor. De fleste ser nok verdien og viktigheten i å stille opp praktisk for barna og nærmiljøet. 

Det er like fullt ikke alle som har mulighet til å gi dugnaden den plassen i livet som idrettslaget eller korpset gjerne skulle ønske seg. 

Det er stor spennvidde mellom de som ikke gidder, de som ikke evner og de som kanskje ennå ikke er tilstrekkelig integrert til å verdsette ubetalt innsats for et fellesskap. 

Det vi kanskje har snakket for lite om når det gjelder frivillighetens kår, er hvor ulike forutsetningene kan være avhengig av livssituasjon.

Noen har kjernefamilien intakt, strengt regulert arbeidstid, spreke besteforeldre og et liv med mye fokus på fritid. 

Da er veien kortere til å kunne ta på seg prisverdige, frivillige verv enn hos dem med et helt annet utgangspunkt. Er sistnevnte dårligere foreldre av den grunn?

Du kan ha alenemoren eller alenefaren, med en dårlig betalt jobb og mange barn å fø på. For hen er det kanskje ikke så rart at dugnad kommer et stykke ned på prioriteringslisten. 

Du har dem som sliter helsemessig selv, enten fysisk eller psykisk, og har mer enn nok med å komme seg gjennom fra dag til dag.

Skal de ha dårlig samvittighet om de ikke har mulighet til å ta kioskvakten når det passer idrettslaget?

Andre har både friske unger og barn med spesielle behov. Her står det neppe på viljen til å være der for førstnevnte, men livets lotteri har delt ut kort det ikke er så lett å se når vaktlistene settes opp på klubbhuset.

Spørsmålet er om den kollektive forventningen av og til går litt for langt, og om en del strekker seg lengre enn de egentlig kan og bør for å slippe å bli stigmatisert.

En fare er at ungene slutter dersom følelsen av «dugnadsskam» blir for sterk, fordi de voksne av en eller annen årsak ikke klarer å gi bort fritid etter at alle kontingenter er betalt.

Hvor bør grensen gå for hva som er «frivillighet» i ordets egentlige forstand, og hva som minner mer om et krav?

Hvor dårlig samvittighet en forelder bør ha hvis man ikke er først i dugnadskøen, er et superfølsomt tema.

Problemstillingen er særlig vanskelig fordi et kollektiv er avhengig av hender for å få et skjørt system til å gå rundt.

Nå står spørsmålene i kø om frivillighetens fremtid:

Hvordan skal vi beholde flest mulig i idretten når alt blir dyrere? Hvordan bekjempe utenforskap? Hva er det rimelig at idretten krever av politikere og den felles pengebingen?

En beregning fra noen år tilbake viser at idretten alene sto for 35.000 frivillige årsverk.

Uten oppofrende foresatte hadde landets største folkebevegelse stoppet opp. Det viser hvordan systemet i dag både er vakkert og sårbart på samme tid. 

Både storsamfunnet og alle som har barn bør rette en stor takk til heltene som står på ekstra. Idrettens verdi for integrering, mestring, fellesskap og vennskap kan knapt overvurderes.

Men det er vanskelig å lukke øynene for at utviklingen går i en retning som setter frivilligheten på prøve fremover. Enten vi vil det eller ei, er det fare for at oppslutningen om gratisarbeid kommer til å reduseres ytterligere.

Hva skal i tilfelle samfunnet gjøre med det? Øke bevilgninger og øremerking? Lønne flere i klubbene? Godta at aktivitetsnivået synker dersom støtteapparatet ikke er stort nok?

Spørsmålene er dessverre fryktelig mange flere enn svarene. Men i serien av viktige diskusjoner som foregår i idretten, er graden av raushet overfor dem som ikke alltid sier «ja» et perspektiv som kan føyes til listen.

Kanskje skal vi være forsiktige med å dømme andre, siden det er så mye vi ikke vet om hverandres liv.

Skal begrepet «frivillighet» innebære at noe er frivillig i alle betydninger av ordet? 

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no