STRESSA TOBARNSMOR: Kamille-redaktør Madeleine Strand skrev om kvinner som sykemelder seg som følge av stress i innlegget «Jeg har skulket jobben. Det må vi snakke litt om» i forrige uke. Nå ruller debatten om hvorfor kvinner er så stressa. Foto: Privar

Debatt

#Stressa2019: – Det må være lov å rekke opp hånda og si «hei, det er litt mye nå!»

Hei, det er meg igjen, hun der som skulker jobben. Tårnfrid med de høye skuldrene, som av og til kjenner at jeg trenger en pause og blir hjemme.

MADELEINE STRAND, redaktør i Kamille

«Skal arbeidsgivere betale for kvinners stress på hjemmebane?»

Det spør Gry Anita Langsæther, jurist og rådgiver innen arbeidsrett i Sticos, som et svar på min kommentar. Jeg skal la være å gå inn i hvor stresset kommer fra, men å isolere årsaken til «hjemmebanen» tror jeg er helt feil. Men så, hvem skal betale? Langsæther beskriver hvordan mine skulkedager belaster bedriftene. Sykefravær er en enorm utgiftspost, det er helt sikkert.

Nå er ikke jeg samfunnsøkonom, men la oss likevel forsøke å regne litt på det. Ta mine tre, kanskje fire, skulkedager i året (som vel strengt tatt typisk blir jobbet inn senere eller kan ta form i et slags hjemmekontor, men la gå).

Så, la oss si at jeg skjerpa meg, ikke noe mer skulk. Spol tre år frem, bedriften har 12 arbeidsdager «spart». Det er søren meg noe det! Men så, en dag klarer jeg ikke å komme meg opp av senga. Stressa ble til sliten. Sliten ble til syk. Jeg er utmattet. Utbrent. Hva koster det da bedriften og samfunnet og familien min, at jeg ligger inne i et mørkt rom det neste året?

les også

#Stressa2019: – Skal arbeidsgiver betale for kvinners stress på hjemmebane?

Skulk skaper mye engasjement, og det er vel og bra at moralen er god der ute! Det er jo den samme moralen som gjør det så inderlig vondt å ringe inn en egenmelding uten et snev av feber. En moral som sier at det å være sliten er noe som kan fikses ved å «ta seg sammen».

Jeg fikk en melding på Facebook, fra en som ikke turte å skrive på veggen min. Hun kjente seg så godt igjen i det jeg hadde skrevet, men å i det hele tatt like et innlegg som kunne avsløre at også hun skulket en sjelden gang, det våget hun ikke.

Naturlig nok, i frykt for å bli stemplet som en som utnytter systemet. Men jeg, vi, er ikke unnasluntrere eller late. Tvert imot. Her er det snakk om «flinke piker» som gir jernet, vi er ressurser for samfunnet. Som yter 110 % både på jobb, hjemme og i alle deler av samfunnet vårt.

les også

#Stressa2019: – Det handler ikke om Fjordland eller posesupper

les også

#Stressa2019: – Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

I kommentarfeltene har jeg sett mange som sier «kan hun ikke jobbe deltid da». Vi kan også spole tida tilbake til 50-tallet og jeg kan snøre på meg et forkle, men det er jo ikke dit vi vil!

Norge vil ha kvinner i arbeid. Og Erna vil også at vi skal få flere barn! Jeg lever på mange måter akkurat slik vi ønsker at kvinner skal leve i vårt samfunn i 2019. Jeg er gift og deler arbeidsoppgavene hjemme likt med mannen min, jeg har to barn og jeg er i 100 % jobb.

Og når det er slik vi ønsker å ha det, når det er dette samfunnet vi vil ha, da må vi legge til rette for at det fungerer. Og det må være lov å rekke opp hånda og si «hei, det er litt mye nå!», uten å bli anmodet å gå ned i halv stilling eller å få beskjed om at dette burde du tenkt på før du fikk barn.

les også

– Kan vi ikke bare være hverdagsmennesker?

Skal vi leve opp til det samfunnet vi ønsker å være, må vi være rause og inkluderende. Vi må ha et fleksibelt arbeidsliv, som vi langt på vei har – men selv om det kanskje er, som Langsæther skriver, et av verdens beste, er vi vel ikke ferdig snakket om forbedringer.

Vi trenger flere ledere som min, som ser at de får langt mer igjen, både fra kvinnelige og mannlige arbeidstakere, ved å være fleksible.

Og ja, vi trenger færre avslutninger. (Det var en som skrev i kommentarfeltet at hun i løpet av de tre siste ukene hadde vært i elleve avslutninger!) Vi trenger åpne diskusjoner uten fordømming, der vi sammen skaper smarte løsninger som gjør hverdagen enklere og tar samfunnet vårt nok et steg videre.

Stress er som folkesykdom å regne. Stress koster samfunnet flesk. Er det ikke bedre at vi prater om det og tar oss den nødvendig timeouten når vi trenger det, heller enn å ende med langtidssykemelding?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder